Tromsø arbeiderparti gikk til valg i 2015 på å innføre tillitsreformen i helse og omsorg. Reformen ble senere vedtatt med flertall i kommunestyret i 2017. Tillitsreformen må derfor ligge som en grunnpilar for all organisasjonsutvikling i helse- og omsorgstjenesten.

Hensikten med reformen var å fjerne unødvendig byråkrati ved å prioritere ressursene der de trengtes mest. Vi ville bort fra stoppeklokkeomsorgen, bort fra timer og minutter. Bort fra fordyrende ledd med prioritet av faglig kompetanse, for en best mulig kvalitet nærmest pasientene/brukerne våre. Vi ønsket å skape en ny tillitsreform tilpasset Tromsø kommunes geografiske og særegne struktur. Begreper som vi har vært stolte av å ha i vårt vokabular er «næromsorg» og «nærledelse». Hvor er vi dag, snart to år senere?

Vår kjære kommunaldirektør med sine medarbeidere sammenligner ofte helse og omsorg i Tromsø kommune med Kristiansand. Dette er vanskelig å forstå, da Kristiansand har en helt annen organisasjonsstruktur i helse og omsorg enn det Tromsø kommune har.

I Tromsø kommune organiseres omsorgstjenestene i dag etter en firenivås ledermodell, mens Kristiansand kun har tre nivå. I tillegg har Kristiansand kun 15 ansatte ved bestillerkontoret (tildelingskontoret), mens Tromsø kommune har nærmere 50 ansatte. Vi må også få minne om geografien som spiller inn på kostnaden i tjenestene. I samtale med ansatte i Kristiansands hjemmetjeneste forteller de at det er sjelden de kjører lenger en et kvarter ute i tjenesten for å komme til sine pasienter/brukere.

Tromsø kommune er som kjent en langstrakt kommune med dertil lange avstander i hjemmetjenesten. Dette må en ta i betraktning og en sammenligning med Kristiansand blir derfor som å sammenligne torsk med kotelett.

Selv om en av tillitsreformens grunntanker er å gå bort fra BUM er ikke BUM avskaffet i Tromsø kommune. På tross av sterk motstand fra fagbevegelsen som mente en burde flytte ressursene nærmere brukerne, ble BUM innført i 2007. Da ble det også opprettet et bestillerkontor med fire stillinger (i dag cirka 50 stillinger).

Målet var å oppnå bedre effektivitet, rettferdighet og koordinering i kommunens helse- og omsorgstjeneste. Det ble argumentert med at alle som bor i Tromsø kommune skulle få lik behandling og tilgang på like tjenester. Videre var det en tanke om å kostnadseffektivisere tjenestetildelingen. En kan jo spørre seg om målet er oppnådd?

Ved at vi fortsatt er organisert etter BUM kan en for eksempel oppleve at en person fra bestillerkontoret kjører 160 kilometer for å lage vedtak på de behov som hjemmetjenesten observerer i samhandling med en pasient/bruker.

I praksis tildeler hjemmetjenesten derfor tjenester, men bestillerkontoret utarbeider vedtak på grunnlag av informasjon fra hjemmetjenesten. Dette stemmer også med forskning som er gjort i andre kommuner i Norge. Videre ser en at ved forandring av vedtak så klarer ikke bestillerenheten å følge opp dette tidsnok.

Alle kan vel forstå at de som kjenner pasientene best også vet best. Du kan jo tenke deg selv hvis du drar på et engangsbesøk til et helt fremmed menneske. Når du så skal kartlegge hva denne trenger av hjelp i løpet av dette ene besøket, så kan du gå glipp av mye, når du ikke kjenner vedkommende. I forhold til antall pasientklager ser en heller ingen forskjell på før og etter innføringen av BUM i andre kommuner. Spesifikt for hjemmesykepleien beskrives BUM i tidligere studier som en trussel for brukermedvirkning og faglig forsvarlighet, samt at pasienter får flere personer å forholde seg til.

Det har blitt sagt at hjemmetjenesten i Tromsø kommune mangler kompetanse for å kunne tildele egne pasienter/brukere tjenester. Vi vil minne alle på at før vi innførte BUM ble disse oppgavene utført av hjemmetjenestene ute i kommunen. Det var helsepersonell som både kjente pasientene godt, og som hadde den daglige kontinuerlige samhandlingen med pasienter/brukere, som tidligere hadde denne myndigheten. Det var sykepleierne som dro på hjemmebesøk og kartla hvilken hjelp pasientene trengte for å klare seg i egen hverdag.

Sykepleiere og helsefagarbeidere har ofte god kjennskap til pasientenes/brukernes historie og oversikt over blant annet tilgjengelige ressurser og pasientens/brukerens hjemmemiljø. Sykepleiere som i dag arbeider tett på pasientene/brukerne over tid, har både observasjonskompetanse, organisatorisk kompetanse og et helikopterblikk for hva som finnes av hjelp på tvers av organisasjoner og innad i kommunen. Det være seg alt fra leger, tilgjengelige tilbud innad i kommunen og spesialisthelsetjenesten med forskjellige avdelinger på UNN.

Sykepleiere er opplært til å bruke tverrfagligheten til nettopp å kunne forebygge. Å kunne være i forkant og sette inn rett tiltak til rett tid. Det er dette som er kjernen i tillitsreformen, nemlig å gi myndighet og tillit til de som kjenner pasientene/brukerne best og som innehar den profesjonelle og brede kompetansen til å utføre oppgavene.

Da vi gikk inn og overtok styret i Tromsø kommune hadde allerede Høyre og Frp vedtatt å opprette fire nye lederstillinger i helse og omsorg. Fire nye etatsledere som senere har skiftet stillingsbetegnelse til seksjonsledere. Fra å være delt opp i forskjellige etater som etat for hjemmetjeneste, etat for sykehjem også videre, er vi i dag delt opp i seksjoner. Vi har seksjon for hjemmetjenesten, seksjon for sykehjem også videre. Kjært barn har som kjent mange navn. Ved å ha lederne langt unna sine ansatte, får vi i motsetning til nærledelse en fjernledelse. Vi får dermed en top down-styring. Er dette i tråd med intensjonen om å gi tillit til de som arbeider nærmest pasientene/brukerne?

For å ta et eksempel har en sykepleier som arbeider ute i hjemmetjenesten: 1 avdelingsleder, 1 enhetsleder, 1 seksjonsleder, bestillerkontoret, og kommunaldirektør over seg i organisasjonstrappa. Hensikten med så mange nivåer i helse og omsorg var vel å kunne ha bedre kontroll på økonomien. Er dette grep som er økonomieffektive?

Ved å fjerne seg fra dem som arbeider nærmest pasientene kan en se en overhengende fare ved å miste kunnskap. I Stortingets melding om fremtidens primærhelsetjeneste (Meld. St.nr26 2014-2015) forventes det at organiseringen av hjemmesykepleien er forskningsbasert, samtidig ser en at forskning ikke er overordnet styrende ved beslutningstaking.

En ser en økende tendens til at viktige beslutninger trekkes ut av kommunestyret og inn i organer som ikke er direkte folkevalgte, en såkalt fragmentering. Tidligere studier av feltet viser oss at en såkalt resultatenhetsorganisering ikke medfører bedre økonomistyring eller effektivitet, men skaper byråkrati og høyere administrasjonskostnader.

Så hvor langt er vi egentlig kommet med å tilpasse tillitsreformen til Tromsø kommune? Vi har innført rammefinansiering som er en flott begynnelse ved å gi de som er nærmest pasientene/brukerne myndighet til å forvalte egen økonomi. Samtidig vil fremtiden vise om det slakkes på tøyler når det gjelder å måle og kontrollere hjemmetjenesten i minutter og timer. Vi ønsker å gi tilliten tilbake til hjemmetjenesten slik at de selv kan observere, vurdere, koordinere, organisere og planlegge til det beste for å skape trygge og sømløse pasientforløp i Tromsø kommune.