Helvete er andre foreldre

Jean-Paul Sartre sa at «helvete er de andre», og jeg aner ikke hvem han refererte til. Jeg ville rettet det misantropiske skytset mot dem som lar foreldrerollen bli en så altoppslukende del av sin identitet, at alt annet nedprioriteres.

Her er mine mistanker. Foreldre som slutter å gjøre ting på grunn av barna, prøver bare å rettferdiggjøre det faktum at deres nye livssituasjon har sugd all livsglede ut av dem.

meninger

La meg slå et slag for anekdoter. Her om dagen kom jeg i prat med en jevnaldrende mann i nabolaget mens jeg gikk tur med bikkja, og som så ofte før var det en felles musikkinteresse som brøt isen mellom oss.

Han så at jeg hadde en Mastodon-skjorte på meg, og det viste seg at han delte mine utsøkte smaksløker når det kommer til tonekunst. Jeg nevnte at gutta fra Atlanta akkurat hadde spilt i Oslo, og lurte på om han også var til stede på konserten. Da kunne han meddele at hans dager som konsertgjenger var over.

Hvorfor? Var han på Bataclan i 2015? Overlevde han så vidt Pearl Jam på Roskilde i 2000? Nei. Han kan ikke gå på konserter fordi han har barn. Ikke tinnitus, ikke sosial angst, ikke dårlig råd, men barn. Han har formert seg, og er derfor ute av stand til å sette av et par timer til pils og audiorelatert samhold.

Hadde det vært snakk om nyfødte trillinger med kolikk kunne jeg kanskje forstått, men her snakker vi om velfungerende unger som har nådd en tosifret alder. Pappa kan ikke ha et liv fordi han har skapt liv. Det er så jævlig trist.

Anekdote nummer to er nesten like deprimerende. Jeg spurte en nybakt far, og enn-så-lenge kompis, om han hadde sett en nylig film i slasher-sjangeren vi begge elsker.

  Foto: Odd Klaudiussen

Du har allerede gjettet deg til svaret. Og det er sikkert de av dere som synes det er forståelig at han i sin nye livssituasjon ikke prioriterer knivdrap på skjerm, men det er rasjonaliseringen hans som virkelig satt en dolk i hjertet mitt.

«Jeg har ikke tid til sånt lenger». Sånt? Han avskriver her underholdning som har gitt ham uendelige timer med velbehag som om det er ingenting. Det er så jævlig trist.

Og dette sier jeg som far. En god og tilstedeværende far, om jeg så skal si det selv. Jeg kunne illustrert dette med anekdoter som underbygger påstanden, men da ville jeg samtidig plassert meg selv i Sartres kategori av diabolske mennesker.

Som komiker er jeg mye ute og reiser, og mange lurer på hvordan jeg kan kombinere det med farsrollen. Faktumet er jo at selv om jeg er mye borte, så er jeg hjemme når jeg er hjemme.

Stand-up-show gjør meg glad, og det gjør meg igjen til en gladere far. Jeg tror ikke vi gjør barna våre en tjeneste ved å la foreldrerollen suge all vitalitet ut av oss.

Om jeg ikke gikk på konserter, så filmer, leste bøker og generelt opprettholdt min nysgjerrighet i livet, så ville jeg blitt et miserabelt menneske. Og dermed også en dårligere far. Alt har sin pris, men jeg er overbevist om at en god sirkel av inspirasjon bidrar til en bedre familiær allmenntilstand.

Hakket verre enn de som lar foreldrerollen bli alfa og omega av sin identitet, er de som insisterer på kvantitet over kvalitet når det kommer til formering. Man hører ofte frivillig barnløse prate om hvor frekke og ufølsomme de befruktningsbesatte kan være når det kommer til andres valg om å ikke få barn.

Jeg tviler allikevel på at det kan måle seg med mistenkeliggjøringen som følger med det å bare vil ha ett barn.

For hvorfor ønsker man ikke flere barn om man ikke er prinsipiell motstander av reproduksjon? Fordi vi ikke er grådige. Og fordi sønnen min er perfekt. Og fordi jeg ved å begrense mitt karbonavtrykk på planeten til kun ett barn, kan fly jorden rundt uten at Greta Thunberg kan si et jævla ord.

Jeg kunne lagt til at sønnen min hadde langvarig kolikk som gjorde spedbarnsperioden ekstremt krevende, samt at fruen fikk en fødselsdepresjon som holdt på å gjøre meg til alenefar, men den informasjonen bruker jeg utelukkende når jeg vil at spørsmålsstilleren skal drukne i et hav av skam og flau stillhet.

Her er mine mistanker. Foreldre som slutter å gjøre ting på grunn av barna, prøver bare å rettferdiggjøre det faktum at deres nye livssituasjon har sugd all livsglede ut av dem. De begår intellektuelt eller sosialt selvmord av egen fri vilje, men legger skylden på eksterne faktorer.

På samme måte prøver de som maser på at andre må få flere barn, å ta fokuset bort fra egen anger over sin masseproduksjon av overflødige drittunger. Genuint fornøyde mennesker bryr seg minimalt om hvilke valg andre mennesker tar, fordi de er trygge på sine egne avgjørelser.

Sønnen min er det beste som har skjedd meg, og hvis jeg på noe tidspunkt reduseres til en gledesløs skygge av mitt tidligere selv, så er det ikke hans feil. Men han er forhåpentlig der for å sparke meg i ræva og kommandere meg ut på konsert. For begges del.