Debatt:

Egon Holstad liker ikke korpsmusikk

Psykologiprofessor Willy Tore Mørch kommenterer Egon Holstads korpskommentar.

Illustrasjonsfoto av korps.   Foto: Terje Pedersen, Scanpix

meninger

Fredag den 3. mai var Egon Holstad gjest i NRKs Fredagspanelet der et av temaene var om korpsmusikk er vakkert. Nei! Nei! Nei ropte Egon og fortsatte med at korpsmusikk er en kulturell vederstyggelighet, musikken terroriserer uskyldige barn og det måtte være en UNICEF-oppgave og fri barna fra messingblåsernes klamme grep. Ganske morsomt i kjent Egon-stil.

Nå er Fredagspanelet et lettbeint, satirisk kulturprogram så vi skal forholde oss til deltakernes poenger med den nødvendige forsiktighet. Men det er fristende å kommentere Egons skjevt smilende forakt for et av de største og sunneste barne- og ungdoms aktiviteter i fedrelandet.

Og jeg gjør det også på bakgrunn av en kommentar Egon hadde til et innspill jeg hadde i Nordlys for en tid tilbake der jeg hevdet at musikanter ikke var egoister fordi de måtte lære å samarbeide.

Det mente han var særdeles dumt sagt, sikkert på bakgrunn av sin egen erfaring med musikanter bak disken i platesjappa han bestyrte på 1990-tallet, for øvrig et savn da den ble avviklet.

La meg derfor enda en gang plage Egon med å forklare korpsmusikkens fortreffelighet. 17. mai uten musikkorps er trist. Det må vi være enige om. Rekrutteringen til skolemusikkorpsene har vært nedadgående lenge.

Noen steder har man hentet musikkorps fra nabolandene på nasjonaldagen. Jeg ble aspirant til skolemusikken ved Furuset skole i Oslo da jeg gikk i første klasse.


Feiret 1. mai med vodka og raudåte - Nordting åpnet Vårscenefest

– Det er en skam at jernbane til Nord-Norge ikke har blitt realisert, sier president i Røde Kors Robert Mood. Han og Nordting åpnet Vårscenefest.

 

Faren min spilte tenorhorn i «Jerbanemusikken», NSBs, unnskyld VY’s musikkorps. Jeg fikk også tenorhorn, men avanserte til baryton i femte. Jeg ble ganske god husker jeg. Jeg fikk en pris av dirigenten, Jakob Heier, der han hadde skrevet tekst på innsiden av permen: «Hør, lær og se, med iver følger gjerne ære med».

Jeg var meget stolt. Heier var søppelkjører og kom til øvelsene i arbeidsklærne. Vi ungene tenkte ikke så nøye over det. Jeg fikk medaljer over hele uniformsjakka etter hvert og så mange stjerner at det ikke var plass til dem over brystlomma. Høybråten ungdomskorps prøvde å kapre meg fordi kompisen til faren min spilte trombone der og ville ha meg dit, men det ble Sinsen ungdomskorps i stedet.

Det var kanskje drilljentene som dro, og de hvite jakkene, og Ullevål stadion på cupfinalen. Vi konkurrerte med Kampen janitsjar, spesielt om hvem som fikk det til å gjalle mest i Oslogatene på 17. mai.

Trombonerekka vår gikk først og var helt rå mens sousafonene, de store tubaene med forovervridd sjalstykke blåste hatten av folk når vi spilte oppjazzede marsjer. Det rykker i beina og sprenger i øya den dag i dag når jeg en sjelden gang hører janitsjarmusikk i gatene.

Jeg vokste nok fra marsjeringen og fikk spille i Sinsen konsertkorps, et korps med en blanding av profesjonelle og amatørmusikere, under ledelse av Leif Nagel, trompetist i filharmonien.

Jeg avanserte nok en gang til eufonium, etter gresk eufonion som betyr velklang, et praktstykke av en baryton i gull og foroverbøyd sjalstykke – som sousafonene. Vi spilte inn opptak i NRK radio hver måned og hadde prima vista konserter, prima vista betyr på italiensk å se for første gang, der vi spilte rett fra notene uten å ha sett musikkstykke eller øvd på forhånd.

Det var Leif Nagel som ville jeg skulle ta dirigentutdannelse, bli spillfekter som musikerne kalte dirigenten. Jeg ble spillfekter etter tre års kurs og etter å ha avlagt eksamen med å dirigere filharmonien i «Den tyvaktige skjære» av Rossini.

Willy-Tore Mørch  Foto: Frank Lande

Jeg hører fra tid til annen at musikkorps, uniformer og marsjmusikk lokker militarisme og tysk taktfasthet fram i minnet. Saken er at å være musikant er godt for sjelen. Du utvikler en sensitivitet for det som foregår rundt deg.

Du skal følge dirigentens takt og tegn, du skal lytte til de andre musikantene fordi du skal spille sammen med dem, tonerent og presist, telle pausene dine og begynne med din passasje nøyaktig på riktig sted.

Mister vi musikkorpsene mister vi en arena for utvikling av samarbeid, koordinering og hensyntagen til andre. Du må høre hva de andre spiller og du må bidra med ditt instrument og din stemme. Man er helt avhengig av hverandre.


Debatt:

Egon Holstads smertefulle forhold til korpsmusikk

Fredag morgen kunne man i P2s «Fredagspanel» høre Egon Holstad uttale seg – skråsikkert og med stor musikalsk innsikt, som vanlig – om fenomenet korpsmusikk.

 

Dette er sosial kompetanse på høyt nivå. Dele med andre, samarbeide, vente, hjelpe, koordinere, samspille i både ordrett og overført betydning, ferdigheter som er forutsetninger for å delta i gode sosiale nettverk. Men du må øve. Mestring av et instrument, om det er skarptromme eller klarinett er krevende. Instrumentet krever kompetanse hos musikanten for å klinge rent og riktig.

Vi måtte ha «ammasjør», med trykk på a-en, etter det franske uttrykket embouchure som betyr «ansats» og dreier seg om hvordan du setter instrumentet til munnen og anvender ansiktsmuskler og lepper til å få lyd og til å kontrollere tonehøyde og klang.

For oss musikanter betød det å ha styrke og sensitivitet nok i leppa til å treffe tonen, holde den ren og koordinere pust og lepper med fingrene på ventilene. Det krevde daglig øvelse, ikke alltid like populært hos naboen. Hos oss som vokste opp i Stjerneblokkene på Grorud på 50-tallet var det forbudt å øve mellom kl. 17 og 18 for da skulle fedrene hvile middag.

Droppet du øvingen noen dager mistet du «ammasjøren» og tonen i instrumentet ble sur. Dessuten nådde vi ikke opp til den høye c-en, og det var viktig. Vi ville ikke sitte å suge på munnstykket fordi vi ikke hadde øvd. Så vi øvde hver dag. Daglige øvelser skaper utholdenhet, pågangsmot og ambisjoner, gode egenskaper å ha med seg i livet.


Janitsjaren rykket opp til andredivisjon etter helgas norgesmesterskap

– Det er ingen tvil om at vi spiller bedre i år enn i fjor.

 

Så Egon: Selv om jeg sikkert har tapt disse fortreffelige egenskapene med alderen, skal du ikke se bort fra at jeg hadde dem en gang. Så skal jeg nyansere påstanden min fra forrige kronikk om at vi ikke finner egoister blant musikanter. Vi finner nok noen og jeg vil tippe at det er flest blant hardrockere, heavy-metal og punk.

Der er jo målet åpenbart å spille og synge høyest.