Selv var jeg ikke til stede, men om det jeg har lest og hørt er tilnærmet riktig, har det dessverre avklart en ting, og det er Høyres standpunkt til videre jernbanebygging i nord.

Erna Solbergs konklusjon syntes enkel. Jernbanebygging er gammeldags, og skal i enda høyere grad erstattes av mer veibasert transport, platooning og satellittstyrte autonome og ubemannede kjøretøy. Dette er samferdselssystemene Høyres fremste representant ser for seg i nord. Og Høyres praktiske politikk, godstransport over fra jernbane til vei, fungerer upåklagelig, noe vi ser i dag med nedlegging av banebaserte fraktselskaper.

Dette skjer i en tid da klimaspørsmålene blir stadig mer påtrengende, og til og med tenåringene – som normalt er opptatt av helt andre ting – engasjerer seg i framtida for seg og sine foreldre, mens det burde vært foreldrenes sak å bekymre seg for sine barn og seg selv.

I Sør-Norge, derimot, med en betydelig banestruktur, bygges og planlegges nye baner i stor stil. Der er – pussig nok – jernbanen ikke gammeldags i det hele tatt, og både bimodale tog og hydrogentog vurderes. Den store forskjellen er selvsagt at i nord var det allerede for 27 år siden konkludert med en lønnsom bane, i motsetning til de som eksisterer, bygges og planlegges i sør, og som er underskuddsprosjekter. Dette kommer altså fra Høyre, et parti som nettopp har etablert store deler av sin eksistens på et image av økonomisk ansvarlighet i offentlig forvaltning.

Også rundt i verden for øvrig bygges og planlegges jernbaner, både ut fra deres unike transportegenskaper, og fordi de i særklasse er den mest klimavennlige transport vi foreløpig kjenner til. Spesielt gjelder dette fjerntransport av gods. Når – som jeg nettopp leste – enkelte hevder at godstransport med dieseltog og godstransport på vei kommer ut likt, utslippsmessig, er dette like feilaktig som de fleste av jernbanemotstandernes argumenter. Målt i tonnkilometer er forbruket for veitransport cirka tre ganger høyere enn for dieseltog. Dette kommer blant annet av mye lavere veifriksjon for toget, mindre høydevariasjoner for banetraseens vedkommende og langt mindre start/stopp enn for kjøretøy på vei, som må tilpasse seg annen trafikk.

Når det gjelder Høyre, har vi faktisk da fått en avklaring. De har helt tydelig ingen intensjoner om å skaffe Troms, Finnmark og deler av Nordland, kommunikasjonsløsninger som skulle vært på plass for hundre år siden, og som de truende klimaaspektene tvinger fram.

På den fleipete siden har jeg forestilt meg forberedelsen foran Erna Solbergs Tromsø-tur, og diskusjonen med hennes rådgivere slik:

«Der oppe vil de selvsagt mase om den jernbanen. De nekter jo å forstå at det ikke skal være jernbane oppi der, uansett».

«Vel, de er jo ganske naive der oppe, og ikke er de særlig orienterte heller. Vi tar den der med – hva heter det nå – platooning og autonom kjøring. Det skjønner de ingenting av, og da stopper vi kjeften på dem».

Dessverre tror jeg ikke dette bildet er så langt fra sannheten, heller. For ett år siden ble platooning og autonom kjøring diskutert i avisene her i nord. Implikasjonene for øvrige veifarende ble – så langt jeg observerte – entydig vurdert slik: Fra asken til ilden.

Vi ser nå at Nord-Norge inn i klimakampens tidsalder fra Høyres side er dømt ut. Ressursene skal klart nok hentes ut så lenge det går, og så kan landsdelen gjerne visne bort.

Men – tross alt – Høyre har nå tonet flagg. Og bortsett fra elendigheten det vil medføre, må man bare innse at det er renhårig og ærlig. La oss nå også få en klarhet i hva Arbeiderpartiet vil. Jo da, jeg vet de «vil avvente utredningen», men dette er ikke noe argument. En utredning – det vet vi fra tidligere – kan manipuleres og gis det resultat de styrende ønsker. Og selv et positivt resultat av en utredning er ingen garanti for noe som helst, hvis de som styrer ikke ønsker utbygging. Og – for å følge matematikeren Erik Plathe – beregninger langt inn i framtida er én (vanskelig) ting, men hvordan vi ønsker landet da skal se ut, er noe helt annet.

Vi har for lengst fått utredet at Nord-Norgebanen vil – samfunnsøkonomisk og driftsøkonomisk – gi god uttelling, noe NSBs «Med toget til 69°42» fortalte oss. Vi vet også at enkelte deler av en nasjons virksomhet vil måtte gjennomføres, uten hensyn til rene lønnsomhetsbetraktninger. Hvis det ikke var slik, ville vi bare kunne legge ned alle forvaltningsnivåer fra topp til bunn, og la markedskreftene styre alt.

Den ganske optimale balansen mellom statlig styring og markedsmessig funksjon vi har hatt i 'den skandinaviske modellen' – samt egaliteten – er uten tvil hovedårsaken til våre unike samfunn i en ellers høyst varierende verden. Nå er denne modellen i Norge på vei til å tippes over mot 'the american way', selv om USA tross alt har vært mer forvaltningsstyrt enn mange liker å tro, mens opphavet selv er på vei utfor stupet, godt hjulpet av mannen i førersetet.

Hva har så ovenstående å gjøre med jernbanebygging i Nord-Norge? Jo, blant annet dette: Forlanger vi konsekvent at statlige tiltak i en landsdel ikke bare skal være selvbærende, men gi godt overskudd – mens dette ikke kreves i landet for øvrig – er vi ute på ville veier. Det nytter ikke bare å peke på at 'det er så lite folk, oppi der'. Hvis samferdselsutbygging i Nord-Norge ikke skal kunne skje uten 100 prosent sikkerhet for overskuddsdrift, blir det enda mindre folk 'oppi der'. Noe som utvilsomt fremstår som hensikten. Det medfører også at det bygger seg opp en antipati mot forskjellsbehandlingen og de som gjennomfører den. Det skader i det lange løp samholdet i landet alvorlig.

Ja, jeg vet at følgende spørsmål kan bety dødsdommen over Nord-Norgebanen, og med det store deler av Nord-Norge, men i så fall kommer dommen likevel: Når nå Høyre så klart oppgir at de ikke ønsker stambanen i nord, med besynderlige begrunnelser, er det da noen andre av våre politiske parti – bortsett fra SV – hvor den sentrale ledelsen har tanke for landet vårt, også for Nord-Norge?