Jeg trenger ikke å gå så langt, bare noen meter utenfor huset mitt i Urca i Rio de Janeiro, før kulturuttrykkene slår imot meg. Langs muren som danner kanten av strandpromenaden mot nord, mot solnedgangen og Rios skyline, sitter kjæresteparene på rekke og rad, hver eneste dag. Hit kommer de for å se på solnedgangen mens de kysser. Og som de kysser. Vått og dypt, intenst og grenseløst hengivent – de er kun de to i denne verden.

Lenger bort står det en gjeng rundt en medbrakt grill, det spilles på en gitar og det drikkes og snakkes og synges. Det rare er, når det synges, at alle synger. Det er fordi alle kan teksten, på sang etter sang. Brasilianere synes å dele en endeløs rekke av sangtekster, og hver ny sang utløser et nytt knepp på gledesaksen, føtter går og hofter gynger. Sangstemmen er så som så, men ingen tar dem på rytmen. Og gleden. Og hoftene.

Noen ganger er jeg i Argentina på jobb. Da drar jeg til dypet av Buenos Aires, på det gamle lagerhuset La Catedral og tar en tangotime, for deretter å sette meg ned og betrakte da dansende. Jeg er egentlig en rev til å danse, men tango har jeg ikke skjønt ennå. Kan hende jeg er for gammel til å lære meg noe nytt, men aller helst tror jeg det er fordi jeg ikke har skjønt dynamikken, og sluppet tangoen til på innsiden.

– I need to feel from inside your chest where you want to go, and then I will follow you, sier min tangolærer Irina. Hun burde undervist på lederkurs.

Det er ingenting jeg heller vil i verden, når jeg sitter der, enn å mestre denne eiendommelige måten å bevege to mennesker over gulvet på. Front og back ocho, en leken sandwich, høye hæler som smyger seg oppetter leggen, retning og improvisasjon i uforutsigbart samspill. Men jeg får det ikke til, teller for mye, tenker for mye i firkanter og høyre og venstre, står på feil fot, kjenner ikke godt nok etter hvor hun er.

– Walking is easy, but walking together is difficult, sier Irina. Som sagt, lederkurs.

Så kommer søramerikanerne til oss, med beundrende blikk og løstsittende kompliment, om vår lykkeindeks og vår fordelingspolitikk, om velferdsstaten og freden og sikkerheten, om velstanden og oljefondet, om Teslaene og Altinn. De har lave tanker om sitt eget land, og pinlig høye tanker om vårt.

Stein Gunnar Bondevik Fra sidelinja

Jo visst har vi fått til mye i dette lille landet, vi bokser langt utover egen vektklasse i mange sammenhenger. Vi som jobber ute merker at verden respekterer oss for hva vi har oppnådd, og vil lære og høre. Men jeg tenker likevel; det er best å ikke la seg lure.

For hvis vi ikke kan kysse, ikke kan danse, ikke kan synge endeløse rekker av sanger som gjør oss glade, ikke kan gli over golvet kinn mot kinn uten å vite, men likevel vite helt nøyaktig – ikke at det er så nøye – hvilken retning vi nå tar; hva har vi da, egentlig?

Kunsten for oss nordmenn blir å ta imot fortjent ros og skjønne at vi kan gjøre en forskjell ute i verden på utvalgte områder – fram med brystkassen, fortell historier, tro at vi er noe, bygg merkevare, titte litt på danskene – samtidig som vi erkjenner, helst oftere og oftere, at det er mye vi ikke kan og mye vi ikke skjønner og derfor må være ydmyke, respektfulle, lærevillige. Ingen er perfekt, det er flust med stressede og utbrente også, her oppe på Lykketoppen.

Det er mye som burde fungert bedre i Brasil. Men et samfunn med 220 millioner innbyggere har likevel rike forskermiljø, tunge teknologimiljø, gode forvaltningsinstitusjoner, fantastiske kunstnere, store tenkere, finansielle muskler, arkitektur i verdensklasse – og alt dette andre.

Har de varme, lidenskapelige latinerne – til tross for at de ikke har digital selvangivelse eller klarer å holde fila si og blinke når de skal, eller på noe som helst slags vis evner å møte til riktig tid – skjønt noe om livet som planmessige, systematiske nordboere kanskje aldri får tak i?

Tenker likevel vi nedsetter en undersøkende kommisjon, justert for alder, kjønn, legning og geografi, for å se på saken.