Turisme er viktig for store deler av norsk næringsliv. Her i nord er turismen nå blitt helårsbusiness, der nordlysturisme trekker folk hit fra hele verden i den kalde og mørke tiden, mens sommeren byr på midnattssol og spektakulær natur som eksploderer i den korte tiden det står på.

Det kan være lett å glemme og ta for gitt, men dette er unike områder, også i global målestokk. Derfor må det legges til rette for den stadig økende mengden turisme. Vi skal ta vel imot turistene, de skal føle seg velkomne og vi skal gi dem gode opplevelser, for det er ikke bare natur som gir en flott totalopplevelse. Møtet med menneskene, og tilrettelagte forhold til aktivitetene de oppsøker, er også viktig.

Så langt, så bra. At man skal være grei, og at det skal legges til rette for gode opplevelser, trenger ikke å være synonymt med en skamløs naivitet, der vi både pisser i buksene for å bli varme, samtidig som vi sager i greina vi sitter i. Denne multitaskingen bør vi heller snarest legge fra oss.

Den norske allemannsretten er unik i verdenssammenheng. Som norsk statsborger kan du – med loven i hånd – spise fersk, selvfisket fangst fra havet når det måtte passe deg, og du kan fryse ned, tørke og salte det du vil ha. Du kan dessuten fiske og levere til videresalg, for inntil 50 000 kroner i året.

Landets eneste havrettsminister noensinne (fra 1974-1978 synes vi dette var stilig å ha), Jens Evensen, sørget for å hamre ned disse rettighetene, som en del av jobben med å sikre vår nasjon rettigheter til å forvalte vår egen kyst. Det nyter mange av oss godt av i dag.

Jeg tror derimot ikke han mente at denne retten skulle skufles videre over i hendene på turister fra hele verden. Jeg har skrevet om det tidligere, men det må gjentas før galskapen sklir ut i irreversible konsekvenser vi kan komme til å angre bittert på, når det på ett eller annet tidspunkt er for sent.

Vi må gjerne dele kysten med turistene, og det må gjerne tilrettelegges med business der de får låne båter og fiskeutstyr, men slik turistfisket er i ferd med å bre seg ligner det mer og mer ei næring som medfører en reell konkurranse mot kystfolket som faktisk lever av fisken, og som underlegges et strikst kvotesystem. Hvis kvotene overskrider grensen for det fastsatt tillatelige, må det beskattes ekstra av.

Dette er en deal som er, om ikke konfliktløs og harmonisk, så iallfall et system det regjerer en noenlunde unison enighet om at vi trenger. Fordi ville cowboytilstander, der alle slippes løs på bestandene av torsk, hyse, sei, steinbit, kveite, uer, breiflabb, lange, brosme, og alt det andre havet fortsatt bugner noenlunde av, ville ført til en kollaps på kort tid.

Fisken langs kysten er ikke en utømmelig kilde vi bare kan kødde med, enn si legge til rette for at andre skal få kødde med, attpåtil velsignet av oss selv og en korttenkt idé om at gjestfrihet er synonymt med å åpne døra på vidt gap, uten å ha solid kontroll på hva som skjer når de slipper inn.

Det er i dag noen symbolske begrensninger på turistfisket, og de er attpåtil strammet inn de siste årene. Såkalt troféfisk er ikke lenger lov å føre med seg ut av landet. At det i det hele tatt var lov er direkte absurd. Som om det er en menneskerett å slepe med seg ei kveite hjem til Tyskland, Latvia, Russland, Sverige eller hvor den heldige fiskeren enn kommer fra.

I dag får hver enkelt turist lov å ta med seg inntil 10 kilo filet hjem etter endt tur, og 20 kilo hvis det er fisket gjennom et registrert foretak. Etter sju dager kan de komme tilbake og fylle opp kvoten igjen.

Da snakker vi om det offentlig registrerte, og det som blir kontrollert via tilfeldige stikkprøver. Hva mørketallene er, kan man bare knipe igjen øynene og forestille seg. Eller la være, for det er sannelig til å bli deprimert av.

Før høstet vi av kystens godsaker med enkelt utstyr, der man visste hvor fisken pleide å stå, gitt visse værforhold og årstider. I dag går turistene ut i fjorder og åpen sjø med avanserte sjøkart der de samme områdene er ringet nøyaktig inn, med kraftige motorer i sjøsterke båter med svært presise ekkolodd og detaljerte kartplottere, til moderne rorbuer og anlegg med store sløye- og fileteringsbenker og spylesystemer som ligner mer på industri enn hobbyfiske.

Vi trenger turisme, og vi skal heller ikke være gjerrige, grabbe til oss alt selv og nekte å dele, akkurat som vi heller ikke gjør med nordlyset, midnattssola eller fjellheimen. Kom gjerne hit og opplev alt sammen med oss, ta bilder, meng dere med oss, kom i snakk og få servert historier og ta del i en raus og utadvendt kystkultur som mer enn noe annet er ryggraden til denne langstrakte nasjonen.

Og vil de kjøpe med seg noen råvarer, er butikkhyllene over det ganske land fylt til randen med fantastiske produkter i alle fasonger og varianter.

Og lag for all del herlige måltider av fisken og spis dere stappmette på den mens dere er her, gjerne sammen med oss. Men akkurat som sola, lyset, fjellene og isbreene, må de la fisken være igjen i Norge når de drar.

For det er den unike allemannsretten vår, som våre etterkommere skal arve, vi sender med dem ut i båtene. Da kan det ikke fortsette slik det er nå, og det må stoppes før det er for sent.