Ikke rart jeg følte meg hjemme i Reykjavik. Så hjemme at jeg av og til glemte at jeg var på reise.
Så, hva kan vi lære av byen som er litt som Tromsø, bare større og lengre fram i utviklingen? Her er en nyttig og lærerik sammenligning mellom de to byene.
Befolkning. Reykjavik: 216.000 innbyggere. I byområdet: 123.000. Tromsø: 76 659. I byområdet: 65.000, litt etter hvor man setter grensene.
Bystatus: Reykjavik 1786. Tromsø 1794. Temperatur i juli/januar: Reykjavik 10,8/-0,6. Tromsø; 11,8/-4,4 Universitet: Reykjavik cirka 15.000 studenter. Etablert 1911. Tromsø cirka 16.000 studenter. Etablert 1968. Antall overnattinger: Reykjavik 2,6 millioner siste år. Tromsø: 1,2 millioner (2017). Preposisjoner: Islendingene sier in Iceland på engelsk. Språkrådet anbefaler på det aller sterkeste at vi sier på og ikke i Island.
Reykjavik er «utelivsbyen». Størrelsen tatt i betraktning er utelivet livlig, sofistikert og variert. Men også snobbete og provinsielt. Ikke ment som en fornærmelse, tvert imot. Det typiske utestedet i Reykjavik forsøker å være noe man finner et annet sted. Dette er en livsnødvendighet for å motvirke følelsen av å være strandet på ei øy i Atlanterhavet.
Hei, nå er vi i Dublin. Og nå er vi i Paris. Og krysser vi gata, er vi i Berlin og så videre. Dette er reykjavikingene svært dyktige til. Vi i Tromsø er også gode på dette, men kan bli enda bedre. Utelivet i Reykjavik er selvfølgelig preget av skjårr. Det meste handler om fulle ungdommer og kule, unge menn fra Australia og mange turister, samt whiskey og mikrobrygg. Studentene er mindre synlige enn i Tromsø, siden de utgjør en mindre andel av befolkningen. Jeg fant ikke et sted der jeg følte meg helt hjemme.
Restauranter: Reykjavik er en trendy by, og de har flere ting vi vil få i Tromsø etter hvert, som for eksempel mathall, det de kaller for mathöll. Dette er et stort lokale der flere restauranter har sine salgsboder og deler sitteplasser.
Skjeggete og tatoverte hipsterkokker lager kvalitetsmat som spises på enkle stoler og benker i et enkelt bygg som i sin tid var ment for noe annet, som for eksempel Hlemmur Mathöll i den gamle busstasjonen i utkanten av sentrum. Mulige lokaliteter i Tromsø er KV-bygget, Prostneset Terminal og en helt nytenkt Kystens Mathus.
Gamle, stygge industribygg i havnekvarterene brukes også til restauranter, i tråd med en internasjonal trend. I dag skal god mat spises blant fisketrålere og skrot. I Tromsø betyr det at Fiskernes Agnforsyning eller lagerbebyggelsen i nedre Tromsdalen blir restaurantkvarter.
Dropper markedsføring i utlandet etter turismeboom fra USA og Asia
Sentrumsdød: Reykjavik har drevet med sentrumsdød helt siden 1970-tallet. Det finnes ikke en eneste rulletrapp i sentrum, bortsett fra i det nye konserthuset Harpa. Det finnes heller ingen kjøpesentre i sentrum eller vanlig kino. Det er likevel få tomme lokaler i sentrum, for transformasjonen fra nyttehandel til opplevelse er komplett.
Designbutikker, barer, restauranter og suvenirer dominerer. Reykjavik har gjort det vi nå setter i gang i Tromsø. En lørdag formiddag i hovedgaten i Reykjavik er for øvrig en ensom opplevelse. De har egne folk som fanger de rullende høyballene som blåser gjennom gaten når det er vind.
Gågate: I Reykjavik er loding gjennom sentrum en livsviktig del av kulturen. Så, nei, gågate har de ikke.
Pølser: Reykjavik har Bæjarins Beztu Pylsur, en verdensberømt pølsebod fordi Bill Clinton spiste pølse der da han var president. Tromsø har Raketten, som er verdensberømt fordi den er blodfet.
Postnummer: Island er delt opp i to soner: Postnummer 101 og resten. 101 er sentrale Reykjavik, og landets byreservat. Innbyggerne vegrer seg mot å bevege seg utenfor sonen, og da helst på vei til flyplassen. Mangelen på kunnskap om natur og utstyr til turgåing er visstnok påfallende blant 101-erne, etter det jeg har lest.
I Tromsø må man bo i 9008, ellers er det ikke noen vits. Men de fleste 9008-erne har utstyr og kompetanse til turgåing, for det meste, er min erfaring. Bortsett fra meg. 101 inneholder noen veldig fine og sjarmerende boligstrøk, ikke like forslummet og favela-aktig som sentrale boligstrøk i Tromsø.
Turisme: Plakater som lover hvaler og nordlys har begge byer til felles. Mange av aktørene har samlet seg på et eget sted i utkanten av sentrum, kanskje noe for Tromsø? Turistene etterspør kvalitet, og holder liv i tilbud som også lokalbefolkningen bruker. Men det kan bli for mye av det gode. Når over halvparten av stemmene snakker noe annet enn islending virker byen som et reiselivsprodukt.
Småby: Reykjavik er en større by med mye å by på. Men av til, spesielt på søndag, siver småby-uhyggen inn over Reykjavik, for man skjønner at alle skikkelige folk er på kjøpesenteret, på hytta eller hjemme.
Priser: Det er en myte at Reykjavik er dyrere enn Norge. Da jeg besøkte Reykjavik for første gang i 2001 kostet en halvliter i Norge cirka 50 kroner, på Island 60 kroner. I dag koster en halvliter omtrent 100 kroner i Norge og ned i 80 på Island, ikke happy hour medregnet. Hva holder vi på med?
Konklusjon: Island og Reykjavik er det minst eksotiske reisemål i verden. Men det er svært fascinerende, og bør besøkes minst en gang i livet. Og det åpenbare reisemål for alle studieturer fra Tromsø. Enten det handler om turisme, sentrumsutvikling eller kollektivtransport.