Fra sidelinja:

– Nord-Norge blør – og hva gjør vi med det?

Kongsbakken  Foto: RONALD JOHANSEN

meninger

Professor Erlend Bullvåg ved Nord universitet la for litt siden fram tall for den økonomiske utviklingen i nord, med stort sett gode tall og fremtidsutsikter. Det var bare ett funn som ga grunn til bekymring: befolkningsutviklingen.

Det vil si, antallet innbyggere er noenlunde stabilt, til og med vekst noen steder, men vi blir stadig færre i forhold til resten av landet, og enda mer bekymringsverdig: det blir færre unge. Det er den samme gamle visa. Nordnorsk ungdom drar ut, men kommer ikke igjen.

Dette forholdet ble elegant fremstilt i en reportasje for ikke lenge siden, om en tilfeldig utvalgt avgangsklasse ved Kongsbakken, som så på hvor i verden de ulike elevene hadde vandret. Det var skremmende få som hadde tilhold i nord.

Stein Gunnar Bondevik, spaltist  Foto: Privat

Bullvågs resept på å få flere unge til landsdelen er blant annet å lokke med økonomiske insentiver som barnetrygd og pensjon. Ikke så rart, siden han tross alt er økonom. Bullvåg er en smarting, men akkurat her bommer han omtrent som Tiril Eckhoff, på en dårlig dag.


Fra sidelinja:

Hva har vi, egentlig?

Mange lever i den tro at latinske kulturer er så varme og lidenskapelige, at de mest av alt lever for dansen og vinen, sangen og kjærligheten. Vel – jeg tenker det stemmer.


Det er en grov undervurdering av utflytta nordnorsk ungdom å tro at det er fordi de ikke får mer barnetrygd eller høyere pensjon at de holder seg i sør. Om de var så enkle i hauet vil vi nok være best tjent med at de holder seg der nede.

Selvsagt er det ikke slik. Uten at jeg på noe som helst slags vis kan påberope meg professorkompetanse på området, vil jeg likevel tillate meg å peke på noen årsaker og forhold som jeg har tilegnet meg helt selv.

Noe av forklaringen, men ikke hele, og kanskje heller ikke den viktigste, er nok jobb. Eller rettere sagt, karriere. Det mangler ikke på jobber i nord, i alle mulige sektorer. Men vi har få store, internasjonale selskap hvor en kan se for seg en karriere som starter et sted og slutter et helt annet, slik de fleste tenker seg arbeidslivet. Så har vi mye offentlig forvaltning, og en drøss med statlige avdelingskontor hvor det fins gode jobber, men igjen; lite rom for stigning i programmet.

Dette kan bøtes på ganske umiddelbart med utflytting av flere statlige hovedkontor, det ville nok hatt rask effekt. Og det bør det jobbes med. Men de store, private selskapene med hovedkontor i nord vil det ta tid å utvikle – det er godt mulig det kommer dersom vi får en videre vekst i oppdrett og økende oljeaktivitet, og kanskje mer mineralnæring, men det er lite som tyder på at landsdelen står med åpne armer for å legge til rette for det – tvert imot, enhver næringsetablering som tar naturen i bruk må belage seg på å slåss mot vindmøller, bokstavelig talt.

En annen sammenheng jeg tror vil kunne være medvirkende til å bekjempe utviklingen, er hvordan de nordnorske samfunn satser på oppvekstvilkår. Da tenker jeg ikke på at ting skal være gratis, men at skoler skal være gode, barnehager likeså, kultur- og idrettstilbud i toppklasse, kort sagt gode samfunn å være liten i.


Fra sidelinja:

«Motstand mot arbeidernes kampdag noe av den mest misforståtte politiske markeringen en kan foreta seg»

Onsdag er det 1. mai. En samlingens dag for arbeidere, men også en splittelsens dag.


Det er nå ofte slik at ferdigutdannet ungdom gjerne er i fasen for familieplanlegging, og det vil uansett aldri være galt at hjemstedet kan lokke med skyhøye ambisjoner på oppvekstsiden. Dette trenger ikke å koste halve kommunebudsjettet, det viktigste er tankegangen, at barn og unge kommer først, uansett. Selvsagt må det også være et godt tilbud til eldre, men dersom oppgaven er å rekruttere flere unge må vi innse at det heldigvis er få tredveåringer som bekymrer seg for sykehjemsplassen sin.

Karriere og familie, altså. Ikke overraskende, kanskje. Men det fins en annen faktor jeg vil peke på, og kanskje utrope til den mest sentrale, og den handler om kultur og tankesett. Og handler først og fremst om oss selv.

Vi vil alltid ha klima og store avstander imot oss, så selv om det kommer en og annen optimistisk søring flyttende, må hovedmålgruppa være våre egne døtre og sønner. De har vokst opp her nord, her er potensialet størst. Og da må vi utvikle dialogen om nord, i familien og i offentlig debatt.

Få vekk klisjeer som mulighetenes landsdel, kvitte oss med offerrollen en gang for alle, fram med brystkassen og ambisjonene, tro at vi er noe. Slutt å klage på at Dagsrevyen viser katastrofebilder når det snør i Oslo; drit i Dagsrevyen. Lag egen revy, eller les New York Times. Vær litt mer uforutsigbar, og samtidig mer strategisk.

Og legg planer med ungene, slik som vestlendingene. Ikke bare si: flott at du kom deg inn på NTNU, flott at du fant deg ei tøtta fra Verdal, vi kommer i bryllupet. Vær litt mer offensiv i familien, rundt kjøkkenbordet, og vær konkret. Legg planer sammen, på en god og artig måte, ikke på traurig, tvingende vis. Da flykter de. Og kommer aldri tilbake.

Nord-Norge blør, det er sant. Men ikke glem at vi har lang tradisjon for å stoppe blod.


Fra sidelinja

«Ferie – jeg kommer ikke, under noen omstendighet, til å lese din mail før det»

Det er ikke lenger sosialt akseptert å være åpen om sitt fravær. En må gjerne være ute av kontoret, til og med på ferie, skriver Stein-Gunnar Bondevik.