Borgerne i byen krever skatt av dem som vil inn gjennom bymuren. De som kommer for å selge varene sine på markedet, bønder og reisende handelsmenn, alle må betale for å komme inn. Folk som vil ha jobb for å forsørge sine, må pent betale for å få lov til å jobbe innenfor bymuren.

Spesielt ille er det at landets hovedstad er blitt en festning som stenger folket ute. Og Tromsø som regionsenter burde holde seg for god til å lage en byskatt.

Vi har veier. Veier har blitt bygget og vedlikeholdt til alle tider, helt uten bompenger. Veiavgift, bensinavgift, moms, og statens samlede inntekter har blitt fordelt av kloke politikere, til alles beste. Midlene har vært solidarisk fordelt, små bygder har fått vei på fellesskapets regning.

Vi har fått bruer i stedet for ferger, vi har fått tunneler som har kortet inn veien, eller spart oss for rasfarlige strekninger. Slike prosjekter har ofte fått bidrag fra brukerne, i form av bompenger. Det har det alltid vært aksept for, og man ser hva man kjøper, bokstavelig talt.

Det har ikke vært slik at den som kjører over brua betaler for en sykkelvei på en annen kant av byen. Det var brua man betalte for. Og alle som kjørte over brua betalte. Ingen elektriske snikere. Slike bompenger var rettferdig, og hadde bred aksept. Når brua var betalt, forsvant bommen. Det var aldri et mål å få ned biltrafikken; da ville heller ikke prosjektet betalt seg.

Men nå er det slutt på at brukerne skal betale for veien de kjører på.

Nå skal det lages bomring. På veier som allerede er der. Veier som er betalt av veiavgifter og bilavgifter osv. Pengene skal angivelig finansiere sykkelveier og kollektivtrafikk. De som må kjøre bil, unntatt elbil, skal altså betale bussbilletten til de som tar bussen, og sykkelveien til de som sykler.

Målet er å få ned den forurensende biltrafikken. Hvis det målet nås, hvem skal da betale gildet? Syklistene, elbilene, eller bussbillettene? Dette regnestykket går åpenbart ikke opp; man må i så fall legge på bussbillettene en femtilapp eller så.

En stor del av pengene skal gå til bygging og administrasjon av bomringen, altså ingen som helst nytteverdi. Bare inndragning av penger som folk helst ville brukt til noe annet.

På de strekningene som utgjør en ”transportetappe” for syklister i Tromsø er det allerede bygget sykkelveier, uten bompengefinansiering, for eksempel fra Kvaløya, langs Tverrforbindelsen og Kvaløyvegen, og til Kroken. Mange av de stedene det fortsatt mangler sykkelveier er det rett og slett ikke plass, som på Dramsvegen, Mellomvegen, og i boligstrøkene for øvrig.

Hva blir konsekvensene av en bomring? For meg personlig: Svært begrenset. Jeg bor sentralt, innenfor den planlagte bomringen, jobber i sentrum, og trenger ikke bil til daglig. Jeg sykler en del, og er fornøyd med de sykkelveiene vi har. Jeg har ikke små barn som skal kjøres. Jeg har god økonomi.

Men jeg kommer til å merke ringvirkningene når sentrum dør ut, og svømmehallen går konkurs: Bompenger, pluss parkeringsavgift, pluss inngangsbillett på 165 kroner, man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at bompenger vil påvirke besøkstallene.

Det blir anslått en merkostnad på 20–30.000 kroner per familie per år, i et ukjent antall år. Penger de allerede har betalt skatt av. Penger som skulle vært i omløp i butikker og kafeer i byen, til inngangspenger i svømmehallen; penger som skulle skapt aktivitet og arbeidsplasser. Penger barnefamilier trenger til andre ting, som for eksempel idrettsaktiviteter for barna.

Og hva med næringslivet: Vareleveranser blir dyrere, og det må tas inn ved økte priser. Det skal samtidig inndras milliardbeløp fra kjøpekraften til Tromsøs befolkning. Noen må tape store penger når det offentlige inndrar slike summer. Kanskje kommer pengene lokale entreprenører til gode, men med EU-regler for anbud kan det like godt bli et Oslo-firma eller et utenlandsk firma som får pengene.

Det er en ganske trygg spådom at noen av byens forretninger må legge ned. Svømmehallen blir en av de store taperne. Det bli negativt for idrettene og for folkehelsa.

En bomring er en ekstraskatt som rammer tilfeldig, avhengig av hvor du bor, hvor du får barnehageplass, om barna skal drive med idrett eller andre aktiviteter. Det oppleves som urettferdig og usolidarisk, og det rammer hardest de som har minst.

De som er heldige slipper. De rike har ikke noe problem, de er også rike nok til å kjøpe en bil nummer to med elmotor for å slippe å betale bompenger.

Lokaldemokratiet står på spill. Skal vi gråte eller le når det viser seg at flertallet i kommunestyret er mot bompenger, men stemmer for likevel? Arbeiderpartiets ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen sier klart og tydelig at han er mot bompenger, og at ”alle” han kjenner, også i Arbeiderpartiet, er mot.

Jeg spurte Høyres ordførerkandidat Hans Petter Kvaal, en ellers fornuftig mann, på stand i Storgata om hva han mente om bompenger. Overraskende nok: Han og Høyre var mot, men ville stemme for! Det er velkjent at Frp er mot. Det må bety at det er flertall mot bomring blant valgte politikere.

Hvorfor får vi da bomring likevel? Det er å holde folk for narr. Jeg savner at politikerne står fram og tar folket alvorlig. Har skinnet fra gullpengene fra staten blitt så sterkt at lokalpolitikerne er blindet? Er det virkelig behov for å danne et ”nei til bompenger-parti” i Tromsø når nesten alle er mot bompenger?

Og som et ps: I Sverige er det to bomringer. Bomstasjonene i Stockholm og Gøteborg er i drift hverdager på dagtid. Prisen for passering varierer mellom 9,- og 35,- SEK, avhengig av klokkeslett og om du er i Stockholm eller Gøteborg. Man betaler maksimalt 60,- SEK hver dag i Gøteborg og 105 SEK hver dag i Stockholm. Man betaler ikke for passering av bomstasjoner i helger, helligdager, dagen før helligdag og i juli måned. Ut over dette er det to bomstasjoner i Sverige, begge for å betale en bru. 8 kroner per passering.