Leder:

Hvor mye fikk du til konfirmasjonen?

Det er med stor letthet jeg kan meddele at jeg aldri mer trenger å jobbe. Nå har nemlig gutten blitt konfirmert.
meninger

I dag kvalifiserer en slik melding i beste fall som ironisk Facebook-oppdatering, men for ikke så uhorvelig mange år siden var det helt reelt at konfirmasjonen var startskuddet for at man gikk inn i arbeidslivet.

Faren min fortalte at han fikk lov til å vente til han var 18 år før han ble sendt ut på sildesnurper, ettersom han var så skoleflink. For svært mange av de andre konfirmantene bar det rett ut på storhavet allerede i 15-årsalderen. Tør nesten ikke tenke på hvordan det hadde gått med poden på båt, men det hadde nok blitt mannfolk av ham. Fort.

Det er ikke bare der konfirmasjonen har endret karakter. Kravene til det man må prestere for å kalle seg konfirmant har også blitt senket betraktelig.

Da man i tidligere tider sto foran presten, var det langt fra bare dåpsløftet man skulle gjenta. Konfirmasjon var mer en slags eksamen. I månedsvis hadde man fått undervisning, og en haug med bibelvers måtte memoreres. I min bestemors konfirmasjon, ble også alle plassert nedover kirkegulvet etter hvor gode de var til akkurat dette, hvor dem som kunne mest var nærmest alteret. Nærmest Gud.


Kommentaren

Gi nasjonaldagen tilbake til barna

Da har vi lagt bak oss feiringen av nasjonaldagen for denne gang.


Da jeg var 14 hadde «eksamen» skrumpet inn til et skarve vers vi ble bedt om å lese opp. I dag er det som oftest ingenting. Det ville jo vært for mye forlangt om de faktisk måtte lære noe før de cashet inn gevinsten. Nei, Gud forby.

– Vil du konfirmeres?

– Ja, men det skal være borgerlig, slo sønnen min fast.

– Å ja, hvorfor det?

– Jeg er jo bare ute etter pengene, og den borgerlige undervisninga er minst styr.

Samme hvor kynisk det låt, var det vanskelig for meg å argumentere mot dette. Hele livet har han fått ørene tutet full av hvor viktig det var å si sannheten – selv når den var ubehagelig. Dette var en slik sannhet.

Og hvis jeg skal være dønn ærlig, konfirmerte jeg meg også på grunn av pengene. Jeg bare sa det ikke så eksplisitt.

Som idrettsutøver med tett program, hadde han også valgt en praktisk tilnærming til dette. Storesøstera hadde noen år tidligere tenkt til å konfirmere seg i Den katolske kirken, men etter å ha oppdaget at dette ble så omfattende at hele håndballsesongen ville ryke, droppet hun ut. Noe slikt ville ikke han risikere. Han er av Ole Brumm-typen, som vil ha både melk og honning. Og jeg kunne strengt tatt ikke skjelle ham ut for å tenke praktisk, heller.

For 50 år siden hadde man snarere en praktisk tilnærming når det gjaldt gaver. Det var for eksempel ganske normalt å gi gebiss som presang til konfirmanten. Selv på 80-tallet, etter at pengekjøret hadde etablert seg, var det fortsatt noen praktiske gaver ute og gikk. Husker blant annet en fiskestang jeg var godt fornøyd med å få, og en bibel med korset og navnet mitt inngravert. Tipper poden hadde blitt lang i maska hvis noe slikt dukket opp i bunken.

Konfirmasjonsbilder er en klassisk humorvinner når man ser dem 20 år senere. Ikke bare er proporsjonene, hårsveisen og holdningen til tenåringen pussig, de har attpåtil blitt utstyrt med plagg som sikkert var skrikende moderne i sin epoke, men som frembringer krusninger i munnviken alle senere år.

Dette kan være matrosdress, bukse med «legg», tyllkjoler eller, i mitt tilfelle, en mørkeblå dressjakke i velur. Det året hadde halvparten av alle guttene en slik. To år etter hadde samtlige brent den. Det er som hiten til Scatman John – man kan ikke i ettertid fatte hvordan noen har likt noe slikt.

Noen går selvsagt for det tryggere valget – bunad – det kanskje eneste plagget som får syltynne ungdommer til å se overvektige ut. Hvordan noen kan få seg til å betale 45.000 kroner for et slikt ukledelig plagg, er og blir et av livets mysterier.

Jeg hører for meg innsalget på butikken: «Vil du ha en tradisjonell drakt som er totalt upraktisk, vanskelig å vedlikeholde og får deg til å se ut som ei budeie? Den koster bare rundt 50 lapper?»


Kommentar

Brølapene på to hjul

Er dette løsningen på våren og sommerens største plage – bråkete motorsykler? Greit nok at jeg misliker mygg, bilkøer, sommerhits og plenklipping, men jeg er i realiteten ikke noen gretten, gammel gubbe. Støyproblemet vi utsettes for på denne tiden av året bør imidlertid tas opp i FN eller menneskerettighetsdomstolen i Haag.


Jo da, en slik bare må man ha. Faktisk nesten halvparten av dem i kullet til sønnen min. Du lurer sikkert, men han var iført enkel sort dress med hvit skjorte – man har da sett filmen «Reservoir Dogs».

Etter en lang dag med nærmere 50 venner og slektninger, 10 kaker, 5 taler og masse mat, fikk jeg omsider konfirmanten for meg selv. Han hadde talt over dagens fangst, og virket svært fornøyd, men var spent på hvor mye kameratene hadde fått.

Jeg spurte hva han hadde tenkt til å gjøre med pengene, og han nevnte at han trengte nye hodetelefoner. Dette utgjorde bare en tyvendedel av det han hadde fått. Resten hadde han ikke planer for – han skulle sette dem på sparekonto.

Svaret sjokkerte meg. Her velger man å konfirmere seg på grunn av pengene, også vet man ikke engang hva man skal gjøre med dem. Hvorfor gidder man i det hele tatt da?

Jeg pleier å si at mitt beste barndomsminne er at jeg aldri trengte å betale for noe. Sånn er det strengt tatt for de fleste barn i dag – inntil de flytter hjemmefra. Så hvorfor dette maset om penger?

Svaret er vel at det bare er kjekt å kunne ha noe å si når det obligatoriske spørsmålet «Hvor mye fikk du til konfirmasjonen?» kommer. Det er som første skoledag etter nyttår – hvis man ikke har noen julegaver å fortelle om, blir det litt stusslig.

For liksom å avlive diskusjonen, meldte jeg ironisk på Facebook: «Helt greit fornøyd konfirmant – 1,8 millioner kroner rikere og litt lykkeligere enn i går». Har i ettertid fått meldinger fra imponerte, utenlandske venner, som seriøst trodde det var tilfellet. Han hadde sikkert ikke visst hva han skulle brukt dem til, da heller.

Som et apropos kan jeg nevne at en kamerat i Trøndelag var på et slektstreff sammen med sønnen, som skulle konfirmeres senere på året. Samtalen dreide inn på alle de gamle i familien som hadde gått bort det siste året, hvorpå gutten lener seg bekymret over til faren og hvisker: «Dæven, no stryk dæm aill med før konf’en».


iTromsø mener

Vårens vakreste tromsøeventyr

Salg av selkjøtt er fortsatt et av de sikreste vårtegn i Tromsø by.