KÅSERI:

Av 19 møtte bare 5

Dette er ikke en av Eirik Jensens famøse tekstmeldinger til Gjermund Cappelen, men antallet som møtte opp på dugnad i borettslaget mitt.
meninger

Hvert år før syttende mai innkaller styret til dugnad. Da skal plenen rakes, fortauet kostes og rosebusker beskjæres. En container blir plassert til felles nytte, og boder og ganger tømmes for søppel. Noen ganger plantes det til og med noen blomster.

Kaffekanner og brus settes frem sammen med tørre kjeks og ei hjemmebakt skuffekake. Med litt flaks er fellesarealet raket og rent til nasjonaldagen.

Det var før. Fra år til år har antallet som møter opp på dugnad blitt redusert, og i år møtte bare fem stykker på vegne av nitten boenheter. Det overveldende flertallet syntes rett og slett at deres tid var for verdifull til å brukes til å gjøre det hyggelig rundt bopelen.

Ordet «dugnad» stammer fra det norrønne ordet for hjelp og gode gjerninger, og selv om det fins ord på andre språk med tilnærmet samme betydning – som det finske «talkoot» - anser vi gjerne dugnad som det norskeste av det norske. I 2004 kåret seerne av NRK-programmet «Typisk norsk» like godt «dugnad» til Norges nasjonalord, i sterk konkurranse med norske spesialiteter som «koselig» og «matpakke».


– Det som er trist er at søpla til slutt blir en del av naturen

Titusenvis av nordmenn tar turen ut i grøftekanter, parker og strender for å bidra til Norges største kollektive dugnad i vår- og sommermånedene.

 

De siste årene har det vært umulig å komme oss gjennom 17. mai, uten at det må være en større diskusjon om hva det vil si å være norsk – underforstått: Når er du norsk nok til å få lov til å feire grunnlovsdagen? Kan du gå i tog i en nasjonaldrakt fra et annet land? Kan du gå i tog med et annet flagg enn det norske? Og kan du gå i bunad hvis du ikke er hvit?

Avisa Nordlys kunne melde at ei 14 år gammel jente med norsk mor og far, som er adoptert fra Sør-Amerika, fikk kjeft av ei eldre dame for å ikke være norsk nok til å gå med bunad. I kommentarfeltet til artikkelen var det flere som tok til ordet for at bunad bare er for «100 prosent norske» og ikke for mennesker av «blandet» herkomst.

Det skal sies at den overveldende majoritet var forferdet over disse holdningene, men diskusjonen om hva våre nasjonale kjerneverdier er, går fortsatt friskt. Man kan si mye om Sylvi Listhaug, men hun er i det minste en politiker som har gått konkret til veis når hun har definert norske verdier:

«I Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», skrev hun på Facebook i 2016. Å sette likhetstrekk mellom spisevaner og nasjonalt særpreg er muligens en noe kuriøs øvelse, men Listhaug fulgte i og for seg opp som nyutnevnt eldre- og folkehelseminister i vinter med å uttale at hun vil la folk røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil.

Norske verdier har altså ifølge den godeste Sylvi endret seg fra svinekjøtt til rødt kjøtt de siste årene, men ellers synes folkehelseministeren å definere nordmenn som et folkeslag som først og fremst setter pris på usunnheter.


Kommentaren

La oss heie på det sorte gullet fra havet

Heldige oss i Norge, som har tilgang til dette fantastiske stoffet fra havet. Nå er det bare å forsyne seg, med den beste samvittighet.

 

Det må være lov til å mene at dugnad er et mer positivt trekk med norsk kultur enn å røyke rullings, gnage kotelettbein og drikke heimert. Derfor ble skuffelsen min desto større da jeg måtte innse at verken parkeringsplass eller plen fremsto strøken på 17. mai.

Med en resignert mine tuslet jeg rundt i nabolaget på barnas dag og observerte nystrøkne flagg og renspylte avkjørsler. Ikke en gang jordrottas herjinger hadde ødelagt den småborgerlige hygge jeg så gjerne hadde sett i egen bakgård.

«Er dugnadsånden død?» spurte jeg noen småbarnsforeldre jeg traff på i sentrum mens barnetoget tuslet forbi. Det jeg fikk høre, gav meg imidlertid svar på tiltale. Dugnadsånden er ikke død – den er overarbeidet.


Tenketanken som skal avgjøre Alfheims skjebne trenger mer tid

Riksantikvaren kommer trolig til å ta svømmehallen under sine beskyttende vinger. Det vil få konsekvenser for hva det ikoniske bygget kan brukes til i fremtiden.

 

Den gjennomsnittlige familie har nemlig ikke bare den tradisjonelle vårdugnaden i blokka å tenke på – å nei! På vegne av fotballaget til tiåringen skal de selge hundre skrapelodd og ti pizzahjul i porselen til inntekt for deltakelse på Norway Cup. Deretter må de være vaffelvakt for kampsportlaget til minstemann på stevne i februar, april og august, før året rundes av med vaktansvar på revyen til femtenåringen rett opp under jul.

Som ikke det var nok, er det dugnad i barnehagen for å male gjerdet og lakke huskestativet, kaffesalg på syttende mai på skolen og endelig salg av enorme berg av toalettpapir for å finansiere leirskoletur om fire år. Og akkurat da man tror man er i mål, skal det selges julestjerner, fastelavnsris og påskeliljer. Med den timeplanen, hvem pokker har tid eller energi til å bry seg med om hvordan plenen ser ut?

Frivillig innsats er dypt rotfestet i den norske folkesjela. Å bruke uforholdsmessig mye energi på å samle inn noen utilstrekkelige slanter, er rett og slett måten vi gjør det på her i Norge. I stedet for at skoleeier faktisk vedlikeholder lekestativ eller at borettslag leier en fyr til å klippe plenen, synes vi at disse tingene ikke oppnås på ordentlig med mindre vi har pint oss i gjennom det i fellesskap.

Plenen i borettslaget mitt er fortsatt ikke raket og parkeringsplassen er dekket av strøsand. Løsningen på dette ligger åpent i dagen: Vi innkaller til en ny dugnad.

Den som ikke vil, han skal.