Det har vært sterke reaksjoner siden jeg i iTromsø onsdag 22. mai uttalte at det kan være nødvendig å snakke med den nystiftede listen «Nei til bompenger» i etterkant av høstens valg.

Landet opplever en sterk vind mot bompenger. Mye av grunnen til det er nok at politikere har vært vant til å kunne skattlegge innbyggerne med bompenger uten store protester tidligere. Når det nå har gått for langt, og innbyggerne i Stavanger, Drammen, Hammerfest og Bergen, for å ta noen eksempler, sier nei, er det verdt å høre på.

For dette handler ikke om populisme eller vingling. Det handler om å lytte til dem vi skal representere i kommunestyret. Er det rart det blir politikerforakt, hvis politikere skal tvinge skatter og tyngende vedtak ned over hodet på folk, periode etter periode? Jeg tror det kan være lurt å ta et steg tilbake og lytte til hva som rører seg der ute.

Tiltakspakken som er foreslått inneholder mange gode ideer og tiltak. Problemet er bare at de store investeringene er planlagt, med forbehold, til slutt. Bilistene som skal betale for det blir å gå mange år før de får se avkastning av investeringen. Alle småbarnsfamiliene som må ut med flere ti tusen kroner ekstra i året for at deres barn skal ha muligheten til å bade på Tromsøbadet, gå på kino og spille fotball.

Arbeiderpartiet har uttalt at det er bred tverrpolitisk enighet om tiltakspakken og at Høyre nå forlater den. Sannheten er jo at vi forlot den for lenge siden, ettersom vi ønsker en annen løsning for ny Kvaløya-forbindelse. Det er helt ærlig en ganske uærlig retorikk som fremgår av AP-representanters innlegg på Facebook og andre steder.

Jeg tror og håper at vi skal kunne føre en debatt på et nivå hvor vi ikke synker ned på et nivå som det. Dette er de største investeringene som skal gjøres på infrastruktur noensinne i Tromsø. En investering store deler av byen er negative til. Er det da rart at vi ber om en ny runde? Det mener ikke jeg.

Vi politikere skal være våre innbyggeres fremste tillitsvalgte og ta beslutninger på vegne av folket. Da er det viktig at vi har kontakt med folket. Det er ikke slik at fordi vi er kritiske til dagens forslag til byvekstavtale, så er vi imot trygg skolevei til barna slik Jarle Heitmann insinuerte på sin facebook-side.

Jeg tror det er lurt å ta et steg tilbake. Se på hvilke løsninger vi har. Kan vi ha en slankere byvekstavtale, med mindre trykk på bilistene? Er det mulig å innføre veiprising? Det finnes flere løsninger enn dagens forslag til avtale der ute. Samtidig må vi innse våre begrensninger, at vi kanskje ikke kan få til alt som ligger i dagens tiltakspakke. Derfor må vi prioritere. Et ord som sjeldent brukes av politikere i dag, annet enn når de bevilger mer penger til noe.

Prioritering handler også om å velge bort noe og det kan hende at vi nettopp må velge bort deler av tiltakspakken for at vi som bor i Tromsø skal kunne leve med den.