FRA SIDELINJA

Lenge leve småborgerligheten

Jeg ble halvt fornærmet her i helga, av en kompis. Han påsto at jeg var småborgerlig, og at det var nærmest genetisk betinget, folk som er oppvokst på Finnsnes har noe småborgerlig over seg, sa han.

SMÅBORGERLIG: Jeg kan noen ganger ønske at jeg hadde hørt om bandene som spiller på Bukta, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik i oppgjøret med egen småborgerlighet.  Foto: Daniel Lilleeng

meninger

Vel, tenkte jeg, det er vel typisk at sånt kommer fra folk oppvokst i ei bygd på Senja, det er slikt vi byfolk må regne med, og må tåle, vi som hadde gatelys og alt mulig. Men det er jo en kjent sak at ingen kritikk rammer hardere enn den som kommer fra dine venner, fra folk du stoler på, og etter at fornærmelsen var over tok jeg til å grunne litt på denne uttalelsen.

Først er det på sin plass å gå historisk til verks. Borgerskap er jo et todelt begrep, det sier noe om en persons tilknytning til et land eller en by, samtidig som det har en politisk valør, opprinnelig som en betegnelse på dem som sto til venstre for adelen og kirka, senere på dem som sto til høyre for sosialismen. Uttrykket ble også brukt for å klargjøre forskjellen til bondestanden – borgerskapsklassen besto typisk av kjøpmenn i byene, gjerne eiendomsbesittende og med en viss kapital, men ikke tilhørende adelskapet.


 

Uttrykket småborgerlig har oppstått i den senere tid, etter hvert som middelklassen este ut, og er sin opprinnelige form myntet på det lavere borgerskap, som folkeskolelærere, håndverksmestre, og etter hvert akademikere og andre profesjonsutdannede. Politisk forbinder vi borgerlig politikk med klassisk, verdikonservativ høyrepolitikk – som til daglig har sosialismen eller sosialdemokratiet som sin motsats.

I den senere tid har uttrykket småborgerlig fått en folkelig betydning som i nesten alle tilfeller må kunne antas å være negativt ment, det har nærmest blitt et skjellsord. Denne betydningen er ikke nødvendigvis politisk relevant, men henspiller mer på personlige kvaliteter som litt satt, litt konservativ, kanskje litt trangsynt, og anvendes gjerne på personer som streber mot en høyere rang enn den man var født inn i, muligens uten å ha forutsetninger for det.

Med en slik forståelsesramme er det jo ikke all verden, må en kunne si, å få «småborgerlig» slengt etter seg av sine nærmeste venner. Jeg hang litt med leppa og stilte meg både uforstående og liketil avvisende til denne absurde beskyldningen, jeg er da progressiv så det holder. Jeg som hører på all slags musikk, alt fra jazz til funk. Tok til og med kona sitt etternavn da jeg gifta meg – og beholdt det til alt overmål da vi skilte lag – så kom ikke her og si at jeg ikke tenker utenfor boksen.

Ekte sosialister tar selvfølgelig ingens etternavn – man beholder sitt eget. Det tenkte jeg ikke på.


Fra sidelinja:

Hva har vi, egentlig?

Mange lever i den tro at latinske kulturer er så varme og lidenskapelige, at de mest av alt lever for dansen og vinen, sangen og kjærligheten. Vel – jeg tenker det stemmer.

 

Men etter hvert som dagene gikk, med den nye merkelappen som småborgerlig surrende bak i hodet, har jeg begynt å forsone meg med det, og – etter å ha nytolket begrepet – lurt på om jeg begynner å like det? Trangsynt har jeg bare definert vekk – jeg er ikke trangsynt, ferdig med det.

Men det er rett at jeg er bitte litt konservativ. Jeg liker for eksempel 17. mai. Jeg likte å bli invitert til 17. maifrokost til en venninne sammen med gode, trivelige folk – men jeg likte egentlig ikke, for å være helt ærlig, å starte dagen med champagne, og var derfor veldig glad da vertinna viste seg å være like småborgerlig som meg, og beordra selskapet ut og til byen for å se på tog og rope hurra. Jeg kan godt like å ikke være edru iblant, men ikke akkurat denne dagen.

Jeg har dessuten sans for flaggstenger. Med flagg i.

I mitt liv har det aldri eksistert klasser. Jeg hadde riktignok en barndomskompis hvis pappa var kontorsjef og mor var hjemmeværende, og som hadde et hus som man kunne merke var skapt av andre budsjett enn mine foreldres. Teppegolv trumpet belegg, i den tida.

Men jeg har aldri latt meg begrense av min egen bakgrunn som sønn av arbeidere uten høyere utdanning, og har satt meg mål og hatt ambisjoner som helt sikkert har vært urealistiske noen ganger, og som kanskje har pekt for langt opp i forhold til forutsetningene, men jeg klarer ikke å se at det har vært negativt. I den grad det er småborgerlig å streve etter å fylle sitt eget potensial så langt det lar seg gjøre, så må vi etterspørre mer, ikke mindre, småborgerlighet.


Fra sidelinja:

Det gode liv i opposisjon

Det har ofte forundret meg hvorfor vi stemmer inn politikere som profilerer seg på å være imot ting. Politikere skal jo helst ville noe, og aller helst gjøre noe. Da sier det seg selv at om de bare vet hva de er imot, så blir ikke mye gjort.

 

Jeg kan noen ganger ønske at jeg hadde hørt om bandene som spiller på Bukta, at jeg klarte å leve meg inn i Game of Thrones, at jeg en gang hadde våget å kysse en mann, at jeg var bedre på å spise restene fra ungenes tallerken, at jeg handlet mer på Fretex, at jeg kunne være mer åpen for bildeling, at jeg aldri tillot meg å tenke at ting var bedre før – men slik er det foreløpig ikke, og spørsmålet er om jeg noensinne kommer dit.

Så da har jeg to valg, slik jeg ser det: Enten kan jeg nysosialisere og selvradikalisere meg, drive meg selv fram i ukjent, ublidt og ubehagelig terreng, eller bare innfinne meg med, og etter hvert hygge meg med, mitt nye selvbilde som småborgerlig. Å hygge seg er tross alt noe av det mest småborgerlige som fins, visstnok. Jeg ender sannsynligvis et sted midt imellom. Typisk småborgerlig, det og.