Vi har ikke mye erfaring med politiske kompromisser i Tromsø. Slike som forhandles fram der ingen har fått alt, men alle har fått så mye at vi kan jobbe sammen for et felles mål, over tid. Men vi fikk det til i 2017. Åtte partier inngikk forlik om byvekstavtale, signert i Tromsø i februar 2017. Avtalen var slik som forlik er: Ingen eide den alene. Ingen partier. Ingen personer. Ingen fikk alle sine primære ønsker oppfylt. Arbeiderpartiet kompromisset. Høyre kompromisset. Rødt, Venstre, SV, KrF, MDG kompromisset. Senterpartiet. Ikke alt for et parti, men litt for alle. Signaturer fra Åtte partier. Tiltak for tiltak, strekning for strekning. De mest prekære først. Mindre kø, mindre støv, bedre trafikksikkerhet. Flere busser, egne bussfiler. Penger til å bygge ny tverrforbindelse i tunnel. Løsning på problemene i Giæverbukta og i Breivika. Ny Kvaløyforbindelse.

Det var en historisk avtale. Fylkestinget er også veieier og partner i arbeidet, og kommunen, fylket og staten har, etter forliket, jobbet kontinuerlig med forberedelsene, kvalitetssikring av inntekter og nullvekstmålet. Regjeringen vedtok mandat for forhandlingene med Tromsø høsten 2018. Innenfor fristen fikk statsråden oversendt grunnlaget for utarbeidelse av den såkalte bompengeproposisjonen som Stortinget skal behandle. Nå venter vi på at statsråden skal levere saken til Stortinget og invitere oss til forhandlingsbordet.

På tross av at de signerte avtalen i februar 2017, forlot Høyre forliket etter noen måneder. De ville ha byvekstavtale, men de kunne likevel ikke akseptere kompromisset med Kvaløyforbindelse ved Selnes. KrF forlot også. De ønsket Kvaløyforbindelsen, men ville ikke ha den som del av byvekstavtalen, fordi den var for kostbar. Men begge partiene vil ha byvekstavtale. Tilbake i opprinnelige forliket står 6 partier. Forliket er behandlet med et stort flertall i kommunestyret 2 ganger. Først med 8 partier, så med 6 partier. Etter hvert skal kommunestyret godkjenne forslag til endelig avtale. Med de forsinkelsene vi nå har fra regjeringens side, så er det ingenting som tyder på at det vil skje før nytt kommunestyre er på plass.

Nå foreslår Kvaal at vi skal rykke tilbake til start. 2,5 år etter forliket i Tromsø. Nå vil Høyre at vi skal begynne på nytt igjen. Før vi har forhandlet med staten vil Høyre ha en bedre avtale. Det gir ingen annen mening enn at det blir ytterligere forsinkelser med bygging av prekær infrastruktur i Tromsø. Det smaker vondt, og det smaker dessverre også gjenkjennelig.

10 år tilbake i tid, prøvde Tromsø seg første gang. Da valgkampen kom i 2011, kollapset arbeidet med en bymiljøavtale i Tromsø. Debatten om bompengefinansiering krasjet saken. Det skjedde ikke i de andre byene. Alle de store byene signerte bymiljøavtaler utover 2000-tallet, og har siden bygd ut byene sine for milliarder. I 2012 var Tromsø helt i sluttfasen av å få en delvis bompengefinansiert ny E8 gjennom Ramfjorden. Vegen var prioritert i NTP, og byggingen av veien skulle starte i 2013. Høyre brukte sin forrige styringsperiode til å utsette byggingen av veien gjennom Ramfjorden. Høyre og Frp kunne ikke akseptere bompenger på E8. Siden Tromsø lenger ikke hadde penger til å bygge ny E8, så kunne vi like gjerne bruke tiden på å lage ny reguleringsplan på den andre siden av Ramfjorden. Og det ville ikke bli noen forsinkelser sa Høyre og Frp. «Vi snakker med våre kara» sa Høyre og FrP til Tromsø. Erna lover milliardbevilgning fikk vi lese. Ny E8 uten bompenger – jubel og brus og førstesiden i Nordlys. Problemet er bare at «handlekraft og bedre avtaler» i Tromsø foreløpig har bestått av tre forhold. Utsettelser, utsettelser og utsettelser.

Høyre har svært god erfaring med å synge det kjente refrenget. Blomseth er i det minste konsistent. Vi vet hva vi får med Blomseth. Han forlater ikke lovnader han har gitt. Han sier nei. Svaret er nei. Men det sier ikke Kvaal. Han sier bedre avtale. 2,5 år etter at Høyres gruppeleder signerte forliket, så vil Høyre forhandle på nytt, for Høyre tegner nytt kart. Tar nye beslutninger. Bestemmer seg og ombestemmer seg. Sånn er omkampbyen Tromsø skapt. Misforstå meg rett. Det finnes ganger i livet der det er lurt å tenke seg om en gang til. Men for en by der trafikken, verdiskapningen og veksten er så stor som i Tromsø, så kan vi ikke bare ombestemme oss. Vi må også bygge. Vi må bygge byen vår, og vi må bygge infrastrukturen. Det siste er mest krevende. Fordi det alltid tar tid. Mer tid enn det vi har til rådighet den perioden vi styrer og har kontroll med et flertall på 50 % eller mer. Nå er det også krevende fordi det ikke finnes gratis penger. Ingen kommer til å bygge veiene for oss. Og de koster så mye, at vi ikke har råd til å bygge dem selv.

Fordi Høyre stemte for alle andre deler av byvekstavtalen, så vurderte jeg at vi likevel var i en slags felles bevegelse. Tromsø Høyre skal være partner under forhandlingene (hvis de ikke har ombestemt seg på det også). En fremforhandlet løsning med staten skal tilbake til kommunestyret til endelig godkjenning. Med det som bakgrunn, så kan ikke jeg se at det er noe annet innhold i Høyres daglige snuoperasjoner enn refrenget jeg refererte over. Utsettelse, utsettelse, utsettelse. Utsettelse betyr ikke bare et år. Det betyr mange. Og i mellomtiden – ingen løsning i Giæverbukta. I Breivika. Med trafikksikring. Med støv. Med kø. I verdens fineste by. Det er et svik mot Tromsø. Det er et svik fra Høyre.