Trond Mohn og kompisen hans er her igjen. Nye millioner blir plantet inn i regnskapene til verdens ulykkeligste og kanskje nordligste eliteserielag i fotball.

At denne bergenseren fins, ser imidlertid ut til å være en ren ulykke for klubben, da det virker å frita dem som ellers burde gravd litt i pengekista/spyttet inn penger i klubbkassa.

Trond Mohn blir på den måten ikke en inspirasjon for andre til å gi, men blokkerer i stedet for givergleden hos de lokale pengefolkene. Er det ham som er problemet? En bergenser med sans for Tromsø? Eller er det gnierstilen til de lokale millionærene som irriterer oss?

Alle klubber av noen størrelse ute i verden har en rik onkel, men stakkars TIL har bare denne ene bergenseren. Trist hva?

Det første vi må innse, er at TIL aldri kan bli et europeisk topplag. Knapt nasjonalt. Tilskuertallet dreper oss, og holder budsjettene til klubben på høyde med tyttebærlyngen. De beste spillerne vil forsvinne til andre klubber hvor pengene er større og sitter løsere.

Vel vant vi én kamp mot serielederen Molde her om dagen. Det er slikt som skjer når ingen skjønner noe som helst, TIL eksisterer faktisk selv mot alle odds. Da blir det slik.

I hele landsdelen er det fortsatt en gåte at de lokale pengefolkene, som ellers sier at de bryr seg om fotball og at byen har et lag i eliteserien, ikke gjør noe med det. Er det noen mening i at vi bare skal ligge på bunnen av tabellen, eller være i heisen opp og ned mellom divisjonene? Kiler det i magen?

I dag fins det noen av dere som har godt med penger fra vellykket virksomhet. Gode bedrifter som kaster bra av seg. Mange av dere er også blant dem som følger kampene fra tribuneplass oppe på Alfheim. Flott å se dere.

Litt cash fra dere på riktig sted, så kunne vi kanskje hatt en klubb med økonomisk evne til å skaffe spillere av en litt annen kvalitet, enn det en nå ser seg råd til å sette inn. Snakker ikke sponsormidler nå. Vi er forbi det.

TIL er for tiden ikke verd så mye at det svarer seg som draktreklame eller noe annet bedriften kan ha glede av. Som klubben fremstår i dag, er og blir den et tapsprosjekt som må finansieres på andre måter. Man må åpne døra til følelseslivet for å forstå det.

Det hele er nå begynt å ligne en renselse av kropp og sjel. En selvvalgt pine hver fjortende dag. Man oppsøker og trenger den kanskje for å rense kroppen og sinnet. Etterpå kan vi tenke på at det hele bare var et idrettsarrangement. Mange ting er viktigere enn dette. Familie, venner og kjærester, og det at man tross alt er noenlunde frisk. Tap og vinn med samme sinn!

En meningsmåling i Nordlys forteller at folk her i byen gir blaffen i hele problemstillingen. Det bekymrer visstnok ikke bredden av folk om TIL rykker ned eller blir værende i eliteserien. Det er på mange måter forståelig at det er blitt slik.

Fotballen må konkurrere med alle andre kulturtilbud. Hele tiden. Ikke som en del andre steder hvor det er lite annet som foregår i helgene. Det som i hvert fall ikke hjelper er å jage etter selvoppfyllende profetier. Sier man ofte nok at dette går til helvete, så gjør det garantert det.

Hva er det TIL er for noe? Kan en tenke seg en by med nesten 80.000 innbyggere uten et lag nær den nasjonale toppen i verdens største idrett? Er klubben en viktig markedsfører av byen og landsdelen, eller ikke? Hva er Tromsø uten TIL? Og det må ikke glemmes, TUIL?

Kan man stille seg bak fotballen ut fra disse tankene, er mye gjort. At en ikke bare tenker på seg selv og sin bedrift, men på hele produktet ved å være her nord. At vi er sammen her.

Hvor mange av de relativt velstående rundt fotballkosen på Alfheim eller i Tromsdalen går på jakt om høsten? Hva har forresten jakt med fotball å gjøre? Si det.

Det eneste må være at for enkelte gir det noe verdifullt å se et levende vesen utånde. Være der ved slutten. Det siste spark på ballen i en håpløs kamp hvor en ikke kan vinne, men fortsatt må springe rundt på kunstgresset og se ut som om en selv tror på seieren. Sirkusartister? Eller kanskje er en elg i dødskamp like bra?

Så hvor er fotballgleden? Den som maner til stolthet og overlevelse? Den vi er fullstendig avhengig av. Den som gjør at ingen fotballag skal kunne reise uskadd fra byen her med poengene i lomma. Tromsø skal bety juling og en jævlig flytur hjem.

I stedet er begge klubbene våre nå som hvite svaner vi alltid har elsket. I dødsøyeblikket biter de seg fast i tangen der nede på bunnen av havet og utånder.

Det er som et råttent eventyr hele greia. For jævlig til å være sant.

For å sitere Atle Antonsen i reklamen for resirkulering: «Ta dere sammen da!!»