Fra sidelinja

Toget går, også denne gang uten Troms og Finnmark

– Vi har fått noen nye strukturer i norsk næringsliv som har kraft i seg til å forskyve tyngdepunkt, og for øyeblikket er vi rett og slett ikke tunge nok.

Tromsøya sett fra luften  Foto: Ronald Johansen RONALD JOHANSEN

meninger

I regi av regjeringen deles det årlig ut store midler til norske næringsklynger, cirka 150 millioner årlig. Stolte mottakere av nye tildelinger stiller seg opp på minnerike fotoseanser med næringsministeren, betydningen av medfølgende midler og status er stor, og økende. Min bekymring er at bedriftene i Troms og Finnmark glimrer med sitt fravær. Dette er mer alarm enn mange er klar over, er jeg redd.

Først, la meg kort forklare litt om det norske klyngeprogrammet. Dette er et initiativ fra det offentlige, som i samarbeid med næringslivet gikk inn for å systematisere denne måten å arbeide på etter modell fra Boston, USA. Det viser seg at de mest suksessrike bedriftene i verden bare unntaksvis har maktet å bygge seg opp på egen hånd, i mange tilfeller har de inngått i nettverk av bedrifter, investorer, forskningsmiljø og offentlige institusjoner som sammen har klart å løfte bedrifter fra ideer til globale suksesser. Norge, med alle sine innovative småbedrifter, var et perfekt sted å innføre en slik modell – sammen kan vi bli store.

Som sagt, så gjort. I 2002 introduserte man det nivået man kaller Arena – hvor bedrifter innenfor en sektor, gjerne også innenfor et geografisk område, kunne utforske samarbeidsmodellen basert på fra før gode forutsetninger. Deretter fikk vi et nytt nivå, National Centres of Expertise (NCE), som var tildelinger gitt til miljø som var regnet som landsledende innenfor sitt område.

Til slutt, i 2014, kom de første GCEene, altså Global Centres of Expertise, for klynger som anses å ha verdensledende kompetanse. Vi har tre slike i Norge, i Ålesund, Bergen og Kristiansand, alle med mer eller mindre sterke forbindelser til olje og gass og maritim industri. Både NCE og GCE har en varighet med offentlige tilskudd på inntil ti år.

I Troms og Finnmark har vi gjennom klyngenes historie bare hatt tre Arena – innenfor arktisk vedlikehold i Hammerfest, bioteknologi og reiseliv i Tromsø og omegn. For øyeblikket har vi ingen. Vi skal ikke lenger enn til Nordland før bedriftenes suksessrate har vært adskillig høyere, selv om også våre gode naboer for tiden er helt uten NCEer. Videre sørover er tettheten av klyngetildelinger langt høyere, samtlige av de pågående NCE og GCE ligger fra Trondheim og sørover.

Det har vært gjort flere forsøk på å søke også fra Troms og Finnmark, og Innovasjon Norge sine klyngerådgivere jobber konstant med nye initiativ, men av ulike årsaker som jeg kommer tilbake til har vi til nå ikke lykkes med å nå helt opp. La meg først peke på hvilke konsekvenser den norske klyngesatsingen har fått, og kan få videre.

Jeg jobber for tiden ved Innovasjon Norge sitt kontor i Sør-Amerika, hvor hovedoppgaven er å koble norske bedrifter til muligheter i det søramerikanske markedet. Herfra er det svært tydelig hva klyngeorganiseringen betyr for internasjonalisering. Det er klyngene, med sine koordinatorer, som er hovedpartner i å organisere delegasjoner, og det er i stor grad klyngenes interesse for et marked som avgjør hvorvidt næringslivet mobiliseres til å utforske nye muligheter.

Det er klyngene som blir spurt om å bidra med eksperter til ulike seminar og konferanser internasjonalt, og det er i økende grad klyngene som har de beste forutsetningene til å peke ut de mest lovende bedriftene til de ulike vekstprogrammene som kjøres internasjonalt. I tillegg kommer en rekke næringsrettede tiltak i grenseflaten mot forskning og koordinering av ulike sektorsatsinger som legges til klyngesekretariatene, eller hvor klyngene inngår i styrings- og referansegrupper. Klyngene er ofte åsted for politiske besøk, og blir hyppig nyttet som rådgivere når ny næringspolitikk skal utformes og nye satsinger finansieres.

Det koster, og jeg tror det vil koste mer og mer, å stå utenfor disse miljøene. Selv om det mulig for bedrifter og forskningsmiljø nordfra å være med i klynger andre steder i landet – noe flere benytter seg av – blir det aldri det samme som å ha miljøene i vår midte. Sånn er det bare. Så da er spørsmålet, hva kan og bør vi gjøre nordfra slik situasjonen er nå?

Det som er helt sikkert er at det ikke nytter å «bæse» på seg noe i denne sammenhengen. Det er bare hardt arbeid, og i denne sammenhengen må vi understreke hardt samarbeid, som nytter. Tromsø har gode forutsetninger med et etter hvert variert næringsliv og et tungt forskningsmiljø. Vi mangler nok noe bredde blant bedrifter som er i, eller har ambisjoner om å være i, internasjonale marked – særlig innenfor kategorien høyteknologiske leverandørbedrifter.

I tillegg er det langt mellom lokomotivene, også i overført betydning, her nord. Ofte har de virkelig store bedriftenes engasjement hatt avgjørende betydning for andre klyngers suksess. Men, jeg mener at begrensningene kan bøtes på gjennom økt vilje og innsikt blant de store vi faktisk har, økt forståelse og interesse for samarbeid forskning/næring, og fremtidige søknader som i enda større grad enn tidligere klarer å tydeliggjøre hvilken økt verdiskaping som kan oppnås gjennom klyngearbeidet.

Så må det også et politisk engasjement til. Klyngene må ha støtte lokalt og regionalt, og sentralt må man se på kriteriene og prosedyrene for tildeling. Det er fra mitt ståsted ubegripelig at ikke Sjømatklyngen på Senja har oppnådd offisiell klyngestatus ennå, noe som også ble påpekt av «klyngenes far», professor Torger Reve fra BI, da han foredro i forrige uke på en konferanse for norske kystbyer i Bodø. Han kjenner senjamiljøet godt, og ristet bare på hodet. For øvrig viste han til nyere forskning på området, og konkluderte klart og tydelig: De fremtidige vinnerne er byer, med klynger.

Jeg ringer herved i bjella her nord – vi har fått noen nye strukturer i norsk næringsliv som har kraft i seg til å forskyve tyngdepunkt, og for øyeblikket er vi rett og slett ikke tunge nok. Det må det bli mer og mer slutt på. Det haster.