Folk overvåkes med moderne teknologi og ingen kan føle seg trygge. Mens økonomien deres har tatt moderne steg inn i den kapitalistiske verdenen, er de demokratiske forholdene ikke-eksisterende.

Dissidenter lukes ut, mishandles og henrettes. De topper alle statistikker for dødsstraff, og bare i 2018 ble flere tusen mennesker henrettet av myndighetene. Neste land på lista, Iran, drepte cirka 250.

4. juni 1989 har svidd seg fast i hukommelsen min. Det gjorde et helt vanvittig sterkt inntrykk da det skjedde. Jeg husker de ufattelige bildene sveipet over TV-skjermen, denne tragiske, forferdelige og hensynsløst onde dagen.

Jeg var 17 år på forsommeren i 1989, og var akkurat ferd med å fullføre andre året på videregående. 1989 var et vanvittig og turbulent år, som i ettertid nok best huskes best for jernteppets fall og rivingen av Berlinmuren. Parallelt hadde vi revolusjonen i Romania, der kommunisten Nicolae Ceaușescu ble henrettet og vist frem for verdenspressen. At USA invaderte Panama samtidig gikk litt under radaren.

Men hovedinntrykket var likevel entydig, at kommunismen var på vikende front, til fordel for en friere verden. Og ved inngangen til 1990 var det nok dette som kollektivt satt sterkest igjen, i hvert fall i vår del av verden. 1989 var året da folk ble sluppet fri fra jernteppets udemokratiske, overvåkede, folkefiendtlige og systematiserte galskap. Glasnost, perestrojka, fred og frihet.

I Kina var det helt annerledes. De vanvittige gjerningene skjedde sågar for åpen scene. Og vi har ikke lov å glemme det, selv om våre egne myndigheter gjør alt de kan for å tekkes kinesiske myndigheter. Vi har jo, tross alt, noen tonn laks å selge.

Opptakten til 4. juni var en fredelig og ikkevoldelig bølge satt i gang av studenter. Fra midten av april og frem til den skjebnesvangre dagen demonstrerte et økende antall studenter på og ved området rundt Den himmelske freds plass (det var også lignende aksjoner i Shanghai), og kravene var av det adekvate slaget:

Mer demokrati og frihet, og mindre korrupsjon. Rettigheter vi i den vestlige verden har en tendens til å ta for gitt, men som aldri har vært spesielt toneangivende i kommunistiske diktaturer.

4. juni kom svaret fra kinesiske myndigheter. De kjørte tanks rett inn i menneskemengdene, fortrinnsvis unge og frihetssøkende studenter, og plaffet ned så mange de klarte. De som ikke stakk av ble arresterte. Mange av dem har bare «forsvunnet». Tanksene kappet folk i biter og kjørte dem flate. Det var totalt sinnssykt.

Etter den blodige massakren ble en omfattende arrestasjonsbølge gjennomført. Demonstranter, sympatisører og støttespillere ble eliminert. Medlemmer i kommunistpartiet, som hadde uttrykt skepsis og motstand mot nedslaktingen, ble fratatt titler, arrestert og henrettet. Beinhard sensur ble ytterlige trappet opp. Utenlandsk presse ble nektet inngang til landet. Vitner fikk velge mellom penger for å holde kjeft, eller drapstrusler for det motsatte.

Alt de hadde demonstrert mot ble effektivt brukt til å fjerne motstand. Myndighetene innrømmet selv at noen hundre hadde blitt drept. Tallene anslås, både av øyenvitner og menneskerettighetsorganisasjoner, å være flere tusen.

Jeg husker opptakene som ble vist på norsk fjernsyn, som om det var i går. Noen filmopptak ble smuglet ut, og det var helt jævlige bilder. Fredelige studenter som meies ned av myndigheter som ikke tillater kritikk. På den himmelske freds plass. Det var sjokkerende syn. Jeg husker faren min gråt. Moren min var rasende, og ble sittende oppe om natta og lage den montasjen jeg her har fått gjengi fra henne.

Jeg husker også den tapre, kinesiske studenten Bo Wang, som satt på norsk TV og kommenterte hendelsene, og prøvde å gi dem et rasjonelt bakteppe. Han bar et hvitt tørkle rundt panna, slik studentene i Kina også gjorde. Wang var helt knust.

Kinesiske myndigheter har ikke vist noen tegn til anger i de tretti årene som har gått. I stedet forsvarer de det som både nødvendig og klokt. «Det var politisk turbulens og regjeringen satte i verk tiltak for å stanse turbulensen, noe som er riktig politikk», uttalte forsvarsminister Wei Fenghe under en sikkerhetskonferanse i Singapore nå på søndag.

Han tok en kunstpause, fnyste foraktfullt, og fortsatte: «De 30 årene som har gått, har vist at Kina har gjennomgått store endringer. Takket være regjeringens besluttsomhet den gang, har Kina hatt stabilitet og utvikling».

Denne «Stabiliteten og utviklingen» har gjort Kina til en økonomisk supermakt, og der sosial kontroll over sine over en milliard innbyggere skjer ved hjelp av hypermoderne teknologi. Private kjøretøy utstyres med satellittsporing. Mobiltelefoner har obligatoriske apper som overvåker det du sier og gjør. Utenlandske nettjenester som Google, Facebook og Twitter blir blokkert for innbyggerne av den kinesiske statens digitale brannmur.

Internettet filtreres gjennom tunge systemer, der det for eksempel ikke er mulig å søke på tallene 4 og 6 samtidig (datoen for massakren). Krypterte omskrivinger som «hendelsen 35. mai» snappes også opp. Hendelsen nevnes ikke i det offentlige. I skolen er det tabu. Sørgende fra de etterlatte og lemlestede tvinges til taushet med svært troverdige trusler om sanksjoner.

Kritisk presse og lovlig opposisjon eksisterer ikke. Folket terroriseres, skremmes og undertrykkes. Minnene om massakren skal fjernes.

Og denne gjengen feirer vi altså at vi nå endelig har fått en slags fredsavtale med. Det er så himmelropende ynkelig av Norge. Norge, kjempers fødeland. Norge, hvis konge talte paven imot. Norge, demokratiets forkjemper og fredsmegler. Norge, verdens rikeste land. Norge, vertsnasjonen for Nobels fredspris.

At en regjering med Høyre og Frp kurtiserer rundt et kommunistisk diktatur, deres ideologiske nemesis, er i seg selv dypt tragikomisk. Kinesiske myndigheter er dessuten en helt uhyre hårsår og tander gjeng som blir både rasende, såret og fornærmet av alt som ligner kritikk, noe som kanskje ikke er så rart når du til daglig lever i en diktatorisk boble der det ikke eksisterer debatt eller meningsbrytninger. Det rare er at Norge føyer seg etter dem.

Den nedrige behandlingen av fredsprisvinner Dalai Lama i 2014 var fryktelig pinlig og uverdig. Samme stillheten og mangelen på å konfrontere kinesiske myndigheter med arrestasjonen av regimekritiker og fredsprisvinner Liu Xiaobo. Erna Solbergs pressemelding «Det er med stor sorg jeg har mottatt beskjeden om hans bortgang […]» i 2017 ble bredt oppfattet som krokodilletårer, og betydelig mindre ektefølt enn da hun innkalte til pressekonferanse etter den amerikanske popartisten Prince døde.

På den andre siden av den politiske skalaen vedtar partiet Rødt at de skal beholde ordet kommunisme i eget partiprogram, til tross for alt det historiske slagget ordet i dag assosieres til. Og til tross for at den mest kjente kommunistiske staten nå er nettopp Kina. Det er pinlig, det er et politisk selvmord og det avdekker en totalt manglende teft for historisk forståelse.

4. juni 1989 må aldri glemmes. Og vi må tåle trusler om handelsboikott fra hårsåre, paranoide myndigheter i Kina. Derfor bør det offentlige Norge i dag minnes og hedre de drepte, de bortførte og deres pårørende i dag.

Fordi de fortjener vår omtanke og støtte mer enn disse korrupte og demokratifiendtlige statslederne som fortsatt forsvarer ugjerningene.

Så får vi heller selge litt mindre laks. Dét tåler vi, målt opp mot den uverdige, servile og feige linja vi nå har lagt oss på. For den er utålelig for vår egen, nasjonale selvrespekt.