I «Nordlys» av 3. juni svarer juridisk sjef for Det frivillige Skyttervesen, Sven Knagenhjelm, på mitt innlegg av 28.05:

Det er gledelig å ha en motdebattant hvor jeg er helt enig i hans argumenter hva angår retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging (1442). Dvs. bestemmelsene som omhandler regelverket innenfor godkjente støygrenser forutsatt basert på reelle målinger over tid, og ikke etter en hovedsakelig usikker teoretisk modell som i dette tilfelle (Rieber).

På det grunnlag påstår Knagenhjelm at støygrensene fungerer godt i et folkehelseperspektiv med støtte i Miljøverndirektoratets brev til Klima- og miljødepartementet uten at han dokumenterer dette nærmere. Dermed skal folkehelseperspektivet i sin helhet være løst.

Men det er bare én hake i hans ensidige fremstilling: Det Knagenhjelm åpenbart ser bort fra, er at det også eksisterer et lovverk utenfor godkjente støysoner. Det er en vesentlig forskjell. Her kommer Kommunehelsetjenesteloven til anvendelse.

Den har blant annet bestemmelser om miljørettet helsevern med egne forskrifter og myndighet tillagt kommunehelsetjenesten som blant annet kan kreve retting av forhold ved en eiendom eller virksomhet hvor langtidsvirkningen av plagsom støy over tid (§4a-8) kan tenkes å ha negativ helsevirkning før helseskader oppstår. «Føre-var-prinsippet» har en sterk stilling i helselovene.

I denne sammenheng er det en vanlig feil å fokusere ensidig på selve støynivået uten samtidig å vurdere omfanget av skytingen. Grunntanken i denne paragraf er hvorvidt plagsom støy over tid «direkte eller indirekte kan ha negativ innvirkning på helsen.»

Ordlyden tilsier at det ikke er et krav om påviste helseplager, men det er tilstrekkelig med risiko for slike. Også forhold som bare medfører helserisiko for enkeltpersoner vil kunne begrunne et rettingstiltak fra kommunehelsetjenesten. Her må sies at deler av kommunehelseloven i hovedsak slår inn etter at skytebanen er ferdig utbygd, og lovpålagt gjentatt lydmåling er utført over lengre tid.

Resultatet kan for brukerne bety at en uhyre kostbar fullskala skytebane i Kjoselvdalen ikke kan brukes fullt ut til det den er bestemt. Risikosport, spør du meg.

Klima- og forurensningsdirektoratet har i desember 2010 publisert ny informasjon om støy fra skytebane (T-1442/2912). Hva angår ømfintlighet for impulsstøy viser særlig to forhold at skytebanestøy gir opphav til støyplager selv ved lavere gjennomsnittlige lydnivåer.

Impulsstøy gir nettopp plager ved lavere gjennomsnittlig lydnivå enn stadig støy. Størsteparten av skytebaneaktiviteten foregår på ettermiddag eller helger. Det vil føre til at støy fra sivile skytebaner vil kunne oppleves som mer konfliktfylt.

Dette stemmer ikke helt med Knagenhjelms påstand om uproblematiske og tilsynelatende idylliske forhold ved de mange skytebaner mellom skytterne og beboere i nære omgivelser. I hvert fall ikke med en skytebane som i Kjoselvdalen på en høyde og med en topografi som i høyeste grad forsterker støyplagene.

I sammenheng med skytebanestøy slår ikke Kommunehelseloven inn før nye målinger er foretatt etter at det er utbygd en fullskala skytebaneanlegg som står ferdig som ifølge opplysninger fra Tromsø JFF omfatter 8.000 registrerte jegere i Tromsø og med inntil en halv million skudd i året (Rieber).

Kommunehelseloven kan derfor med stor sannsynlighet vise seg å være en alvorlig snubletråd hva gjelder å kunne bruke en fullskala skytebane i Kjoselvdalen med flere tusen brukere.

Selv om neppe alle er aktive til enhver tid, ser jeg for meg en viss lokal trengsel, for ikke å snakke om plagsom og helsefarlig støy som skytterne påtvinger nære beboere både på kort og lang sikt. Var det noen som snakket om høyt og vedvarende konfliktnivå?

Knagenhjelm påstår videre at subjektiv opplevelse av plagsom støy ikke kan styre politikernes valg av plassering av skytebaneanlegg, noe som faller på sin egen urimelighet Det vil han innse når han setter seg inn i bestemmelsene som regulerer langtidseffekten av plagsom støy utenfor godkjente støygrenser.

Knagenhjelms påstand om at TS i dag driver fullt lovlig virksomhet på hundremetersbanen er høyst diskutabel. TS sin bruk av skytebanen er fastsatt i en ekspropriasjons dom v/ Malangen herredsrett av 16.10.79. Herav fremgår at «en ny bane på 100 m. er beregnet på begynnere, som der vil skyte med mindre kalibrert våpen-kal. 22» (salong).

Dette oppfattes som en rettskraftig dom.

Ettersom det ikke har lyktes undertegnede å finne dokumentasjon på det motsatte, er all annen skyting mest sannsynlig helt ulovlig.