Det er vel kjent at Tromsø kommunes økonomiske situasjon er svært vanskelig, og alle er enig i at det er ingen enkel sak å forbedre situasjonen på kort sikt.

Administrasjonssjefen har på bakgrunn av situasjonen og forventet overskridelse på 147,9 millioner kroner på kostnadsrammen ved årets utgang, foreslått en rekke tiltak for å redusere denne budsjettoverskridelsen. Kommunehelse har i tillegg en forventet overskridelse på 24 millioner kroner.

Alle partigruppene i kommunestyret foreslo økning av budsjettet for pleie og omsorg i tillegg til administrasjonssjefen, slik at sum budsjettøkning ble på cirka 100 millioner kroner med den konsekvens at innstrammingsbehov/tilpasning likevel ble i overkant av 40 millioner. Dette vil måtte merkes av dem som har behov for tjenestene.

Spørsmålet som reiser seg er om disse tiltakene er realistisk gjennomførbare og tilstrekkelige, noe som er ytterst tvilsomt.

Forholdet er at nesten halve året er gått, ferietiden starter i midten av juni og varer for mange til midten av august. Av den grunn må man forholde seg til kun halvårseffekt og knapt nok det, -kanskje bare fire måneders effekt. Dette gjør at iverksettelse av realistiske gjennomførbare tiltak vil ha svært kort tid til å vise sin effektivitet og virkning.

Ingen av partiene i kommunestyret ville gjennomføre administrasjonssjefens foreslåtte tiltak fullt ut av forskjellige årsaker, og mest fordi man mente at de ville resultere i uønskede konsekvenser for dem som hadde behov for tjenestene.

Kommunen har nemlig 2 hovedoppgaver: 1. Være myndighetsutøver og forvaltningsorgan. 2. Tjenestetilbyder.

I den nåværende økonomiske situasjon kan Tromsø kommune ikke ivareta sin funksjon som tjenestetilbyder med samme kvalitet og utstrekning som innbyggerne i denne store kommunen har vært vant med å få fra kommunen. Dette er en svært uheldig og betenkelig situasjon som stiller usikkerhet ved det grunnleggende velferdsaspektet. Selv om politikerne etter beste evne forsøkte å skjerme enkelte viktige funksjoner, vil vi merke reduksjonen etter hvert hvis ikke kommunen får en sterkere inntektsøkning enn utgiftsøkning.

Dilemmaet blir desto større når utgiftene i Tromsø til pleie og omsorg er betydelige høyere (30 prosent) enn sammenlignbare bykommuner.

De lovpålagte tjenestene må kommunen uansett tilby, men kvaliteten vil gå ned. Dette er tjenester som rammer de svakeste, de som arbeider hardest og de som erfaringsmessig ikke er de mest ressurssterke og roper høyest. Innenfor de ikke lovpålagte sektorene vil vi naturligvis merke dette enda mere da de vil måtte kompensere en stor del av utgiftsbehovet innenfor de lovpålagte sektorene.

Organisasjonen i Tromsø kommune har allerede en tid vært inne i omstilling. Konsekvensene av vedtaket i kommunestyret nylig betyr i stor grad en ny dimensjon til omstillingsprosessen.

For at en slik omstillings- og kostnadsreduksjonsprosess skal få tilsiktet virkning, er det viktig at det er en felles reell kriseforståelse i hele organisasjonen. Det kan ikke være slik at noen enheter kan drive nesten som normalt innenfor sitt budsjett, mens andre må tåle kraftige budsjettkutt. Dette er spesielt et lederansvar, men også alle ansatte må forstå og lojalt akseptere det. En form for solidarisering.

Det endelige vedtaket i siste kommunestyre er ikke helhetlig og gjennomførbart slik hensikten må være og gi de resultater politikerne ønsker og forventer.

Den besluttede reduksjonen spesielt i administrative tjenester på utgifter på 5 prosent vil bety at 31,3 årsverk må bort fra og med 1. juli 2019 hvis utgiftsreduksjonen skal gi effekt. Det er selvsagt helt urealistisk. Tilsvarende gjelder andre funksjoner der det er tale om personalreduksjoner. Det er urealistisk at personer i de aktuelle stillingene slutter frivillig i en slik grad at utgiftsreduksjonen får virkning så tidlig. Konsekvensen vil bli at hele funksjoner må tas bort noe som i praksis er umulig.

Det foreligger heller ikke noe vedtak om oppsigelser meg bekjent i noen del av organisasjonen. Kommunen er avhengig av at folk søker seg bort og tiltrer nesten umiddelbart uavhengig av oppsigelsestid.

Selv om man ikke kan drifte en kommune som en større bedrift, er det noen forhold som burde ha vært vurdert. I en bedrift etableres det et opplegg med «sluttpakker» som ledd i en personalreduksjonsprosess. Ofte fungerer dette bra, men også dette tar tid å iverksette.

For å finansiere et opplegg med sluttpakker må det bevilges en total utgiftsramme som skal finansiere sluttpakkene samtidig som de overtallige må overføres til en egen omstillingsorganisasjon inntil de er ute av organisasjonen. Dette tar en god del tid og er i en kommune ikke gjort i løpet av et halvt år eller enda kortere.

Arbeidsmiljøloven har ellers en rekke bestemmelser for hvilke regler som skal følges og om de tillitsvalgtes medvirkning. Det kan også bli rettslige prosesser i denne sammenheng.

I denne situasjonen burde det vært avsatt et beløp på cirka 50 millioner kroner for å finansiere sluttpakker og overgangslønn til ansatte som blir overtallig. Det er ikke gjort!

Nå er det også slik at selv om en stor del av utgiftene i en kommune er personalutgifter, er det også andre utgifter som reduseres ved at personalet reduseres. Dette kan gjelde reiser, opplæring, husleie (mindre lokaler), inventar, rekvisita, fjernkommunikasjon og utstyr. IT er ofte faste årlige kostnader.

Noe som kan få rask effekt er reduksjon eller stans i vikar og konsulentbruk. Dette er innleid kapasitet av forskjellig årsak, og besluttes på kort varsel og for kort periode.

Med bakgrunn i ovenstående tror jeg at sannsynligheten er stor for at de vedtatte tiltak ikke vil redusere utgiftene i inneværende år som det forventes. Derimot tror jeg at Tromsø kommune kan bli berget i en viss grad av at skatteinntektene total sett vil øke mere enn forventet. Om denne inntektsøkningen vil bli større enn utgiftsøkningen avhenger i høy grad av Tromsø kommune selv.

Det er likevel grunn til å være svært betenkt over situasjonen spesielt på kort og mellomlang sikt. Den er slett ikke god!