Jeg har bladd meg gjennom noen måneder med lokalaviser fra månedene etter storbrannen i 1969, samt sett i kommunale arkiver i forbindelse med brannutstillingen på biblioteket. Jeg gjorde noen interessante funn.

Ett av dem handler om hvordan journalistikken har forandret seg. Mest påfallende var fraværet av visse typer avisstoff. Begge lokalavisene kom med ekstranummer samme dagen som brannen. Dagene, ukene og månedene etter det skrev de lite om brannen, annet enn de få faktiske nyhetene som oppsto. Som at etterforskningen noen måneder senere ble henlagt på grunn av bevisets stilling.

Det var få eller ingen reportasjer om de menneskelige sidene, om brannmennenes innsats eller gårdeiernes historier. Om hva de følte nå. Om livsverk som lå i grus. Om hvordan de trivdes i sine nye provisorier.

Det var få kritiske saker om manglende brannsikkerhet. Om hva som kunne vært gjort for å forhindre brannen, med tanke på at bryggehusene besto av brennbare treplanker, at brennbare og eksplosive materialer ble oppbevart i et område der kartong og papir ble lagret i smugene, at det ikke var skikkelige brannvarslingssystemer eller mulighet for brannbiler å komme til.

Det som likevel kom fram i avisene er at Tromsø er seg selv lik. Ambisjonene var høye og ting tok tid. Nybyggene skulle bli så fantastisk bra at man ikke kunne forhaste seg. Kommunen og planleggerne hadde all verdens tid mens butikkeierne ble stadig mer desperate og årene gikk.

Planene for området nedenfor Storgata var mange og fine. Det var siste skrik av modernitet. Noen forslag var stilige. Men også marerittaktige løsninger med bilvei og parkering i førsteetasje av Sjøgata, mens handlegaten skulle være i andre etasje på terrasser.

Et kjøpesenter som lignet på Veitasenteret ble foreslått, veldig moderne for sin tid. Det ble foreslått salgstorg i en krok der sola aldri ville slippe inn. Og parkeringsplasser og bilveier skulle plasseres på steder som ville garantere forslumming og vantrivsel.

Datidens planleggere forklarte ideene sine som om byen var en maskin der biler skulle mates inn, parkeres og mates ut mest effektivt og med minst mulig bruk av ratt. Rattbruk måtte være på et minimum, siden svinger hadde blitt umoderne. Mennesker i disse modellene var sorte prikker, som maur på kjøkkengulvet. De skulle i sin tur mates inn og ut av bilene.

Gjenoppbyggingen var ikke ferdig før på begynnelsen av 1990-tallet. Og begynte ikke før ti år etter brannen, da Torgcentret sto ferdig. Dette ble strengt tatt et digert provisorium. Her satt Tromsø en uslåelig rekord i gapet mellom ambisjonsnivå og hva som ble realisert.

Vi skal ikke klandre dem for at de ikke skjønte at de bilbaserte kjøpesentrene ville komme utenfor bykjernene over hele verden (hvorfor så de ikke den komme?). Men kan noen klandres for at Tromsø var så uheldig med gjenoppbyggingen?

Den trefelts Sjøgata som stanger i Aunegården ble som kjent aldri tatt i bruk som planlagt, som ville betydd at Aunegården ble revet. Hadde man visst at Aunegården ble stående, ville man kanskje lagt gata på skrå.

Storbrannen i 1969 ga oss ingen moderne bygårder, som KV-bygget eller Austad. Området nedenfor dagens Torgcenter var forslummet, men sjarmerende før brannen. I dag er det et usjarmerende sammensurium av diverse stiler og kvalitetsnivåer, der Hotel With utmerker seg som Norges styggeste hotell av noen størrelse.

Den frodige ugressveksten i smuget mellom havna og Sjøgata gir et forslummet inntrykk. Branntomta har bevart sitt opprinnelige preg som en bakgård, bare mye kjedeligere enn det må ha vært før brannen. Selv om dette er det mest sentrale området av sentrum, oppleves det som avsides og dødt selv på dager med mye folk i byen.

Er det mulig å gjøre Sjøgata og den gjenoppbygde delen av Storgata til en mer presentabel del av byen? Kanskje den gamle røde linjen som viser branntomta burde vært en egen byutviklingssone, for å se hva som kan gjøres nå? Et tips er å luke ugress langs husvegger. Men samtidig bør ambisjonsnivået være på et realistisk nivå.

Ja, og så var det turistsjefen for Troms fylke som skrev et langt innlegg om at Tromsø kunne bli en helårsdestinasjon. Noen ville helt sikkert besøke oss om vinteren også. Men han nevnte ikke nordlys med ett ord.