Det går noen milliarder til forskning hvert år. I statsbudsjettet bevilges det årlig mellom 60 og 70 milliarder kroner til dette formålet. Det er noen bomstasjoner. Og er det ikke sant, som det sies, at alt vi får tilbake er en haug med papir som vanlige folk ikke skjønner noe som helst av?

For en som har vokst opp i Nord-Norge, noen dagsreiser med hest fra nærmeste universitet, er det ganske vanlig å framstille forskningen på dette viset. Vanligst er kritikken om at det de kommer fram til er uforståelig for folk flest, sammen med påstanden om at ingen har bruk for det det forskes på. Hvor tilforlatelig det enn kan høres ut å resonnere på det viset; dette bør folk slutte å si.

Dersom vanlige folk skjønte hva forskerne drev med, ville det være et veldig, veldig dårlig tegn. Alarm, vil jeg si. Det er da man eventuelt burde kutte i bevilgningene, ikke motsatt. Forskning handler om å flytte grenser, om å frembringe ny kunnskap. Den er internasjonal av natur, skal noe kunne kalles forskning må en ha oversikt over hva som skjer på feltet over hele kloden slik at man ikke går i oppgåtte stier.

Det er ikke

forskning når noen skriver en tekst om hva de mener om et eller annet, eller hva de har funnet ut i et eksperiment dersom de ikke relaterer det til hva hele resten av det globale forskermiljøet innenfor feltet har funnet ut. Derfor må arbeidet være spisst og smalt og veldefinert, det er ingen prosjekt som er så geniale at de skaper nye sannheter over flere felt samtidig. Forskning handler om å ta svært små, presise og konservative steg mot noe nytt.

Spaltist Stein Gunnar Bondevik.

Hva gjelder anvendelse – har vi bruk for dette her? - er det vel på tide å erkjenne at vi lever i en tid der resultatene av forskningen kanskje aldri har vært synligere; nye høyteknologiske løsninger florerer i hverdagen vår, vi lever lengre og bedre og kunnskapen om vår komplekse verden har aldri vært høyere og mer tilgjengelig. Samtidig må vi i dette skrujernslandet etterhvert slutte å mase om bruksverdi på alt mulig. Hvem kan med sikkerhet si at et godt utført forskningsarbeid er ubrukelig? Vi må slutte å tro at alt som ikke er medisin eller ingeniørkunst ikke har livets rett. Det er veldig provinsielt.

Vi må for all del forske på relevante problemstillinger for næring og helse, det er ikke det jeg sier. Men som samfunn, som kulturnasjon, for vårt eget beste og vår framtid må vi også holde oss med folk som er fri til å tenke på hva som helst, fri til å prøve ut den villeste idè uten frykt for å feile, fri til å kritisere hvem som helst, både konge og fedreland og kanskje til og med Vegard Ulvang. Om alle midler skulle gå til å skape nyttige løsninger på kjente problem, tenk hvor unyttig forskningen ville blitt når ukjente problem oppstod.

Men kanskje aller viktigst: Det er fristende å dra vanlige folk ned fra pallen, nå er jeg lei av opphaussingen av folk flest. Hvor i granskauen stod verden hen om alle hoder var som mitt? Det er snart 100 år siden oppfinnelsen av TV-apparatet, men jeg skjønner fortsatt ikke at det er mulig. Det bør da ikke være så forbasket vanskelig for oss vanlige å anerkjenne at det fins uvanlige folk som utfører virkelig uvanlige ting, og opparbeide økt respekt for kompetanse, originalitet og noen ganger genialitet.

Vi bor i en landsdel fattig på forskning, særlig i næringslivet. Vi trenger å hegne om de vi har, og attpåtil øke innsatsen dersom det fins en ambisjon om å utvikle samfunn og næringsliv ytterligere, med økt kontroll og selvstyre over lokale ressurser. Men da bør praten blant vanlige folk, for eksempel rundt kaffebordene i forskningsbyen Tromsø, gå mer i retning av å respektere disse uvanlige folkene som denne uvanlige byen har så mange av. Universitetet er en velsignelse for byen og landsdelen, vi vanlige må gjøre det vi kan for at folk som er smartere enn vanlig skal kunne vandre rundt i Breivika og klø seg i hodet, og glede oss over hver gang vi kommer over en forsker som driver med noe totalt unyttig og som vi samtidig ikke skjønner bæret av.

Da er det håp.