Man trenger ikke å lese saksdokumenter for å konstatere at to poster står lagelig til for hogg når Frp skal skjære ned på noe i kommunebudsjettet. Det er kultur og innvandring/integrering. Nasjonalt kan en tilføye u-hjelp.

Anni Skogman gjør et poeng av at «voksne mennesker» skal kunne betale for de kunstneriske opplevelsene de vil ha.

Denne filosofien er med på å sementere holdningene som uttrykker at kunst og høyverdig kultur kun er for «fiffen». Uten subsidiering av billettene vil vi få et kulturelt klasseskille slik vi kjenner det fra hundre år tilbake. Utviklinga vi har hatt i retning av for eksempel «teater for alle», «opera for alle» og «kunst for alle», vil bli reversert tilbake til ei ganske fjern fortid.

Institusjoner som står som de fremste symbolene på en moderne kulturnasjon vil miste publikum. For å sikre økonomisk fundament må billettprisene øke ytterligere, og vi får en ond sirkel som til slutt kan bli en ren katastrofe for en ung kulturnasjon som Norge.

Frivillighet er et honnørord, også i Frps program. I Tromsø spiller det frivillige musikklivet en stor, for ikke å si avgjørende rolle. Vi har et stort og meget godt amatørsymfoniorkester, vi har kor som stadig leverer på høyt nivå, og presenterer store verk og et stort spekter av god vokalmusikk for et stort og takknemlig publikum.

Vi har ei lang rekke av ulike band og andre grupperinger som også er med på å gjøre Tromsø til en musikkby på høyde med de beste. Det meste av dette er mulig takket være idealisme, dugnadsånd, ildsjeler og overbevisning om viktigheten av kunstens funksjon i ethvert samfunn, også vårt!

Slike positive elementer i et bysamfunn burde være noe politikerne ville stimulere. Nei, det er «voksne mennesker som vi ha kulturelle opplevelser» som ifølge Skogman skal bære økonomien i dette.

Som musiker er jeg bekymret for slike tendenser som Frps kulturpolitikk står for. Allerede har musikklivet utviklet seg til en splittelse mellom den kommersielle musikken, som fanger opp store mengder med publikum, og de smalere musikkformene, som klassisk musikk, jazz, visesang, folkemusikk osv.

Fra før er mediene en sterk influenser på dette forholdet. Frps kulturpolitikk drar i samme retning. Det samme gjør høyreregjeringas innflytelse på den negative utviklinga av musikk i skolen.

Hvor skal dette ende?