«Det er ikke bare en eldrebølge som kommer, men en eldreflom. Nå må kommunene forberede seg, og tilpasse tjenestetilbudet». Dette var ingressen til et innlegg av Turid Ingebrigtsen skrevet i Harstad Tidende 21. mars i år. Hun siterer assisterende helse- og sosialdirektør hos Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Snorre Manskow Sollid. Videre uttales det at dette allerede merkes på sykehusene, og om ikke lenge vil det bli merkbart i kommunene. Ordene eldrebølgen og flommen av eldre gjentas flere ganger for virkelig å forsterke at denne forferdelige gruppen av mennesker skal leve i kommunene.

O skrekk og gru!!

Nå høvde det seg slik at denne uttalelsen kom i avisen samme dag som vel 70 glade, kreative samfunnsengasjerte og aktive pensjonister startet sitt årsmøte i Pensjonistforbundet Troms. Saken ble satt på dagsorden, og vi skulle ønsket at samme journalist hadde vært til stede og dermed skaffet seg bredere informasjon om disse skrekkelige individene som skal oversvømme vårt nye storfylke.

Skal denne generasjonen av pensjonister som har vært med på å bygge opp velferdssamfunnet gå rundt med dårlig samvittighet på sine eldre dager? Dette også tatt i betraktning det arbeidet som er lagt ned for å oppnå alle de velferdsgoder som er tillagt nyfødte barn, deres foreldre, samt ungdom og folk fram til pensjonistalderen.

Professor i offentlig økonomi, Bjarne Jensen, har stilt spørsmålet: Er det sant at de eldre forsørges av de yrkesaktive? Mange av oss eldre har vanskelig for å forstå dette. Mange har inntekter og formue selv. Vi betaler skatter og avgifter, er de viktigste bidragsytere i frivillig sektor og yter betydelig støtte til familie og venner. Tre firedeler av de eldre mottar overhodet ingen omsorgstjenester fra kommunene. Vi eldre har betalt for sin pensjon i et langt yrkesliv gjennom avgifter til folketrygden og egne pensjonsordninger. Gjennom underregulering av alderspensjonen, er vi også med på å betale for merutgiftene ved at man kan ta ut pensjon fra 62 år.

Seniorrådgiver i Pensjonistforbundet, Sindre Farstad, nyanserer bildet slik: Det er antall «friske» leveår som øker sterkest, og nyanseres bildet med det, vil andelen eldre i Norge i 2060 ligge på det nivået Sverige har i dag. I dag er Norge et av landene i Europa med lavest eldreandel. I tillegg er det slik at andelen barn og unge synker. Tar vi hensyn til det og beregner den samlede forsørgerbyrden, ventes det ingen økning i forsørgerbyrden fram til 2060.

Norge rangeres fortsatt som et av de beste land å leve i både av FN og OECD.

For oss koker det hele ned til at det er måten våre folkevalgte disponerer landets økonomi på, som skaper den reelle virkelighet for oss alle.