Tilsvar til Ron Røstad:

Det er så enkelt å kritisere i ettertidens klokskap. Men hva kan man forvente av en som aldri opplevde byen før brannen.

Kaare Nilsen har skrevet svar til Ron Røstads innlegg om sentrum etter bybrannen i 1969.

FØR BRANNEN: De gamle bryggene som gikk opp i røyk under bybrannen i 1969.   Foto: Arkivfoto

meninger

Jeg leste med interesse unge Røstads meninger om prosessene etter bybrannen i 1969. Han har nok rett i at det ble brukt uhyre mye tid på fint lite de første årene etter brannen.


Fra sidelinja:

Fra sidelinja: «Tromsø har en uslåelig rekord i gapet mellom ambisjonsnivå og hva som ble realisert»

Spaltist Ron Røstad har sett på gjenoppbygging i sentrum etter storbrannen i 1969.

 

Han skriver at han har gått gjennom lokalavisene i dagene, ukene og årene etter brannen og finner manglende beskrivelser av en rekke tema.

Jo da, man kan være enig i at flere tema mangler etter dagens standard, men så kommer bomben fra Røstad; hans personlige beskrivelser av noen av de byggene som faktisk ble oppført etter brannen, mange år etter.

At Torgcentret og veivalget i Sjøgata/Havnegata ikke er ideelt, kan man diskutere, men det han burde ha nevnt, er at kommunen har latt all mulig trafikk bruke denne trange veistubben istedenfor at kun bussene kunne bruke den alt i starten. Hele området fra Torvet og sør til Austad/Smørtorvet burde aldri vært åpnet for bil og buss.

FAKSIMILE: iTromsø 6. juni. 

 

Enda verre er Røstads beskrivelse av det mest vellykkede byggekomplekset etter brannen, sitat «Området nedenfor Torgcentret var forslummet, men sjarmerende før brannen. I dag er det et usjarmerende sammensurium av diverse stiler og kvalitetsnivåer, der Hotel With utmerker seg som Norges styggeste hotell av noe størrelse»!

De nyere bryggetilpassede byggene som utgjør Hotel With og Råfisklagets to bygg ved siden av, alt tilpasset den gamle bryggestilen med fasader ut mot havna, kan da umulig sies å være «et sammensurium av stiler». Her bør Røstad ta seg adskillige timer i en robåt på indre havn en stille dag og både se og tenke høyt sammen med en arkitekt!


Snart 50 år siden Tromsø sentrum nesten gikk tapt i brann:

Slik endret brannens herjinger byen

Bybrannen i 1969 satte sitt preg på sentrum i flere tiår etter at slukningsarbeidet var avsluttet.

 

Et foredrag i arkitektoniske stilarter og tilpasninger av ny bebyggelse til gammel burde være det Røstad har et kritisk behov for. I hans meningsutveksling fremkommer det heller ikke en eneste original tanke om hva i hans oppfatning kunne vært bedre enn «dette sammensuriumet av stiler». Kanskje det aller mest vellykkede i gjenreisingen etter brannen er nettopp kvartalet hotell With og Råfisklagets bygg, og konserthuset i andre enden av branntomta.

Han beskriver også området nedenfor Sjøgata/Havnegata som sjarmerende før brannen. Du verden, Røstad har jo overhodet ikke sett annet en gamle bilder fra før og etter brannen. Hva vet han om de pill råtne, uhyre brannfarlige og svært så stygge bryggene som først tok fyr? Ingen bilder kan beskrive antakelig byens styggeste område før brannen.


Slik vil de sikre Tromsøs trehus- bebyggelse mot en ny bybrann

Tromsø Brann og redning ønsker å lage en konkret brannsikringsplan for verneverdige trehusområder i sentrum. Nå får de midler fra Riksantikvaren.

 

For oss som er gamle nok til å ha vandret utallige ganger mellom bryggene fra før brannen og vet hvor langt forfallet hadde kommet, blir det temmelig patetisk å smøre på med ord som sjarmerende om det området.

Røstad er surmaget gjennom hele sin meningsutveksling basert på manglende innsikt/egenerfaring i hvordan det så ut før brannen, og uten konkrete forslag til hvordan problemene kunne vært løst på en bedre måte.

Det er så enkelt å kritisere i ettertidens «klokskap». Men hva kan man forvente av en som aldri opplevde byen før brannen, en som til overmål er født seks år etter brannen?


Snart 50 år siden Tromsø sentrum nesten gikk tapt i brann:

Gutta som berget byen

Varmen var så intens at Tor Henriksen gikk i knestående mens flammene slikket rundt ham på taket i Storgata 85.

 

At avisene ikke tok opp diverse sosiale tema som Røstad i ettertid mener de burde, viser bare hvordan journalistikken har endret seg. Vinklingen «human interest» var ikke vanlig i 70-tallets norske aviser. Den var faktaorientert.

VG var vel den avisa som først tok opp denne retningen med «human interest», og det gikk ikke upåaktet hen. Men å kritisere datidens aviser for det dagens journalistikk inneholder, blir et slag under beltestedet. Røstad viser her manglende innsikt i mediehistorie.


Snart 50 år siden Tromsø sentrum nesten gikk tapt i brann:

Slik endret brannens herjinger byen

Bybrannen i 1969 satte sitt preg på sentrum i flere tiår etter at slukningsarbeidet var avsluttet.