Donald Trump var nettopp i London og egget til utmeldelse av Den Europeiske Unionen. Mannen er tilhenger av Brexit og vil belønne Brexit-tilhengerne med en raus handelsavtale med USA den dagen de tar en beslutning om å rømme fra unionen. Han har sansen for populisten Boris Johnson og urokråka Nigel Farage i Brexitpartiet siden de vil ut av EU på røde rappen uten noen form for avtale.

Som vi vet, greier ikke Underhuset (House of Commons) over kanalen å finne ut av hvordan de skal håndtere folkeavstemninga i landet. Ingen forslag har til dags dato et flertall av parlamentarikere bak seg.

Spørsmålet er hvorfor dette er så viktig for Trump og forbundsfellene hans. Særlig John Bolton som for tiden er en slags omreisende bråkmaker for utenrikspolitikken til Donald Trump. Hvorfor vil de svekke EU og hvorfor risikerer den amerikanske presidenten hele verdensøkonomien ved å bruke toll som våpen i en handelskrig mot Kina?

På den andre siden av EU sitter Putin og blander seg inn i det amerikanske presidentvalget, og kanskje også andre valg i vesten. De blånekter selvsagt over sin deltakelse i dette spillet, men det går ikke å skjule at Vladimir Putin har adskillig sans for Donald Trump. En smartere president ville kanskje vært vanskeligere å håndtere.

Det som ikke vises ved første øyekast er nemlig at Russland har felles interesser med president Trump når det gjelder EU. EU må rives i fillebiter og Putin og kumpanene hans støtter alle som vil ta knekken på unionen. Derfor har de relasjoner med høyresiden i EU som nettopp satset så sterkt på parlamentsvalget i unionen fordi de skulle rive EU i stykker fra innsiden.

Ingen av dem som er nevnt ovenfor har interesse av at EU integrerer seg stadig mer og kan prege verdenspolitikken på samme måte som de gamle parhestene Russland og USA har gjort det i menneskealdre. Den franske presidenten, Macron, har til og med snakket om å skape en egen europeisk hær.

Alt EU foretar seg er sannsynligvis en betydelig trussel mot hegemoniet i «den gamle verdenen» hvor frontene og fellesinteressene er åpenbare. Vareprodusenten og oppkomlingen Kina er selvsagt en betydelig plage i tillegg.

Her hjemme jobber nå sterke krefter i fagbevegelsen og på venstresida av politikken for å melde lille Norge ut av EØS-avtalen. Hvor klokt er dette? Burde vi ikke heller slå ring om EU som motvekt til dette stormløpet mot Europa som vi ser internasjonalt?

Har ikke EU ført til noe positivt selv om Norge ikke nødvendigvis må være medlem der? Har venstresiden og Senterpartiet glemt hvordan Europa så ut før krigene i Europa ble bortimot avskaffet gjennom å knytte sammen de mest aggressive statene ved hjelp av handel, Euroen og den felles stemmeretten? Det skader heller ikke at EU for tiden er den fremste garantisten for en humanisme omtrent alle i Norge bekjenner seg til. Motsatt av dødsstraff-tilhengerne USA, Russland og Kina.

Ser man ikke risikoen for å ende opp som nyttige idioter for politikken til Donald Trump, Vladimir Putin og partiformann Xi? Enda man slett ikke har noen sympati for noen av dem?

Alle forstår at man kan ha sine motforestillinger mot direktiver fra Brussel, og vi ser alle at det er politikkområder som kunne vært mer treffsikre om vi i lille Norge hadde fått alt som vi ville her i verden.

Nylig har også frykten for Islam gått noe på tomgang. Folk oppgir ikke det som sin største frykt i meningsmålinger. Andre saker kommer foran. Som klima. Sett i ettertid kan det kanskje være at islamfrykten for en tid tilbake bare var en avledningsmanøver for å unngå fokus på det som egentlig ligger bak, nemlig en omfordeling av verdensherredømmet.

Denne gang med økonomiske midler regissert av de antieuropeiske fellesinteressene hvor ytre høyre i Europa ble nyttig et øyeblikk.

Den utenlandske stormakten som for øvrig har vist seg å ha mest innflytelse over oss er nok fremdeles Kina. Ingen har vel noen gang lagt seg så paddeflat for noen som akkurat oss, bare fordi vi ville ha et sted å sende laksen vår.

Derfor har vi fått se at lille Norge er både bøyelig og håndterbart for dem som vil legge press på oss. Hittil har vi vært underlagt USAs utenrikspolitikk og lojalt fulgt de fleste ordrer fra den kanten. Vi bør nok fortsatt være en del av NATO- samarbeidet, men ikke nødvendigvis like blindt som før, selv om en av våre er sjef der for tiden.

Verden er i endring og ingenting etter den siste verdenskrigen er hogd i stein. Stormakter kommer og stormakter går. Slik har det alltid vært om vi ser oss tilbake. Det eneste som er sikkert i overskuelig fremtid, er at Norge fortsatt kommer til å være et lite land med en uryddig gjeng nordmenn og noen innvandrere.

Svakt globalisert og mer opptatt av bilen vår enn hvem vi skal heie på her i verden.