Både administrative ledere og politikere må belage seg på svært hyppig og kostbar reiseaktivitet.

Da regionreformen var i sin spede begynnelse og ble vedtatt av Stortinget – før man ante hvor mye hodebry det skulle føre til – var det med en målsetting om mindre byråkrati og en effektivisering av de eksisterende fylkeskommunene.

Når vi nå, et par år og mye frustrasjon senere, nærmer oss en sammenslåing i nord, begynner det nye fylket å materialisere seg. Og det er et dystert skue for oss som i utgangspunktet var positiv til regionreformen. Istedenfor kutt skal det bli mer byråkrati, et nytt ledelsesnivå, og politikerne har nå gått inn for en varslet økonomisk katastrofe.

Politikerne har, med åpne øyne og til tross for gjentatte advarsler, vedtatt svært omfattende investeringsplaner. Investeringene er av et sånt omfang at det vil gi det nye fylket en så høy gjeldsgrad at det økonomiske handlingsrommet til de fremtidige fylkespolitikerne blir nærmest ikke-eksisterende.

I Finnmark skal vedlikehold av vei finansieres i stor skala, mens i Troms skal fylket bruke over 600 millioner på Langsundforbindelsen. En forbindelse til ei øy med så vidt over 200 innbyggere. I 40 år får innbyggerne i Troms og Finnmark 30 millioner mindre å bruke på skole og utdanning på grunn av en forbindelse ingen fornuft kan forsvare.

De nye investeringene skal finansieres med penger politikerne ikke har, gjennom økt låneopptak.

Det nye fylket ligger an til å få en gjeldsgrad på 118 prosent. Gjeldsgrad vil si netto lånegjeld i prosent av brutto driftsinntekter. Renter og avdrag skal betales over kommunens driftsbudsjett. Derfor gjør høy gjeldsgrad at man får dårligere økonomisk handlingsrom, og mindre penger til for eksempel skole, vedlikehold av vei eller kollektivtransport. Mens fylket velvillig vil låne seg til 118 prosent gjeldsgrad, advarer Riksrevisoren mot å ha gjeldsgrad over 75 prosent.

Fylkespolitikerne bruker mye tid på å snakke om «den nye regionutviklerrollen». En floskel de nå «skal fylle med innhold». Men hvordan de skal klare å bli en «samfunnsutvikler» uten penger har de ennå ikke noe godt svar på. Det hadde vært mer relevant om de diskuterte hvordan de kan dyrke «den nye gjeldsslaverollen».

De eneste som virkelig kan gni seg i hendene etter denne sammenslåinga er Widerøe. Både administrative ledere og politikere må belage seg på svært hyppig og kostbar reiseaktivitet. Vi får håpe at den mye omtalte flyskammen ikke er for påtrengende i det nye fylkets indre gemakker.

Politikerne har gradvis forstått at det er store kulturforskjeller i de to ulike organisasjonene som nå skal slås sammen. De kulturene kommer det til å ta mange år å endre på, og vil stå i veien for effektivisering i overskuelig fremtid.

Finnmark fylkeskommune har gitt en jobbgaranti uten tidsbegrensning til sine ansatte. Det er en hul garanti, for dagens politikere kan ikke legge noen slike føringer for det fremtidige fylkestinget. Det sier likevel noe om at viljen til å faktisk gjøre reduksjon i byråkratiet er like tilstedeværende som edrueligheten i budsjetteringen.

Sammenslåinga som skulle føre til mindre byråkrati og effektivisering, bidrar til det motsatte. Vi får et nytt ledernivå i administrasjonen, og lang geografisk avstand mellom ledere og de ansatte, og politikere som kniver om å binde opp mest mulig penger til investeringer før de blir slått sammen.

Regjeringa som har tvunget gjennom denne reformen har ikke holdt sin del av avtalen, ved å overføre noen reelle nye oppgaver. Om sammenslåinga blir omgjort i 2021, med en eventuell ny regjering ledet av Ap og Sp, har Høyre, Frp, Venstre og KrF kun seg sjøl å takke.

Regionreformen har blitt til alt hva de mest høyrøstede dommedagsprofetene advarte mot, da den først ble tvunget igjennom. Nå er det innbyggerne i Troms og Finnmark som må leve med konsekvensene.