Leder:

Hvorfor gjør dere ikke comeback?

Festivalsommeren står for døra, og scenene flommer over av artister fra fordums tid. Selvsagt er det noen nye fjes også – gjerne jenter uten etternavn, som Aurora, Sigrid, Dagny og Astrid S – men i all hovedsak er headlinerne artister som hadde sin storhetstid for flere tiår siden.
meninger

I forrige uke underholdt Phil Collins publikum i Oslo. Han må sies å være et typisk eksempel når det gjelder dette. Collins er 68 år, og den forrige topp-10-hiten i hjemlandet England kom for 23 år siden. Det er 29 år siden han sist toppet listene i USA, og bandet han spilte i (Genesis) hadde sin storhetstid for over 40 år siden. Konserten var selvsagt utsolgt på få timer, og ingen kom for å høre det nye materialet hans, for å si det forsiktig.

Denne helga arrangeres Piknik i Parkenfestivalen. Hovedattraksjonen er New Order, som heller ikke akkurat er kjent for sine sanger fra 2000-tallet, men heller pionerarbeidet de gjorde på tidlig 80-tall. Dette med mindre man sverger til bandet New Order har sitt utspring fra – Joy Division – men da snakker man altså 70-tallet.

Tendensen er den samme overalt. På Øyafestivalen er det 80-tallslegendene The Cure som er det største navnet. Rakettnatt skilter med et gjenforent Madrugada og Bukta med Ricochets-reunion. Av mangel på ledige rockhelter fra 70-tallet, har Bukta i år fått deLillos og Weezer til å toppe plakaten – mest populære på henholdsvis 80- og 90-tallet.


Lanserer ny festival i samarbeid med Rakettnatt

Internasjonal uke blir Tromsø Global, og den nye festivalen skal stå for Rakettnatts kick off-arrangement.

 

Grunnen til at tilårskomne karer drar på veien igjen, er åpenbart penger. Turboneger fikk den berømte millionen for å gjenforenes, da de startet sin runde to. Gluecifer lot seg også lokke med klekkelige beløp.

Hvorfor søkkrike Rolling Stones og AC/DC fortsatt gjør det, er uforståelig, men etter å ha sett begge bandene på 2000-tallet, kom jeg til konklusjonen at den eneste grunnen til at dette ikke fremstår som et rullatortreff er Mick Jagger (i Stones’ tilfelle) og Angus Young (i AC/DCs). Hvilken ungdomskilde de har funnet fram til, vet jeg ikke, men begge spretter rundt som gærninger, og kompenserer for at gubbene ved siden av dem så vidt klarer å vugge, uten å pådra seg lårhalsbrudd.

Keith Richards, min største helt i Stones, prøvde seg på en «duckwalk» sist jeg så dem, og måtte hjelpes på beina igjen av en «roadie». Det var nesten som om Tarzan hadde blitt så gammel at han trengte hjelp for å komme seg opp i treet.

Det er selvsagt forståelig at folk har nærere forhold til musikken de lyttet til i 16 til 22-årsalderen enn det de hører senere i livet. Sangene man ble voksne til får som regel en viktig plass i livet. Det blir liksom ikke til at man lar musikk bearbeide forholdsbrudd eller lengsel 20 år senere. Man har alkohol til sånt. Men samtidig er det risikosport å gå på konserter med artistene man har forgudet, mange år etter at de var på topp.


Etter 20 års samarbeid, skal Anneli endelig spille sammen med sin nære venn: – Han har vært en læremester for meg

Anneli Drecker skal åpne årets jazzfestival sammen med forfatter Lars Saabye Christensen og pianist Ketil Bjørnstad.

 

Det er noen artister fra 60-tallet jeg setter høyt, selv om jeg er for ung til å ha oppdaget dem da de var på topp. Samtlige av disse har vært nærmest for katastrofer å regne, da jeg fikk sjansen til å oppleve dem live på 2000-tallet.

Da Beach Boyen Brian Wilson spilte på Døgnvill, hadde de forsøkt å dekke over hvor skrøpelig fatning fyren var, ved å fylle scenen med stjernemusikere. Men hver gang man hørte den alt annet enn fagre røsten, gremmes mann. Han skulle liksom være stjernen, men var åpenbart det svakeste leddet.

Nancy Sinatra hadde noen fantastiske perler på 60-tallet, så jeg dro for å se henne da hun gjorde comeback på Øya, for cirka ti år siden. Opplevelsen var så skjellsettende elendig at jeg fortsatt sliter med nattesøvnen. Å høre på sangene hennes i dag kan jeg trygt bare glemme. Festivalsjef Clas Olsson fremholder det fortsatt som sin desidert verste booking.

Det er ikke bare 60-tallsbandene som skuffer når de gjør vendereis. For noen år siden så jeg gothbandet Sisters of Mercy, som jeg hadde gode minner fra, på veldig tidlig 90-tall. Kompisen min hadde attpåtil kjøpt en billett dit til en venn, som bursdagsgave. Etter gig’en var han i stuss på om han burde kjøpe ham en ny gave. Når gaven er ødelagt, som han mente bandet hadde blitt, måtte man gi noe annet.


Han skal avslutte årets Rakettnatt: – Denne kvelden blir noe helt spesielt

Rakettnatt starter uka friskt med å slippe tre nye artister, samt en avlysning.

 

For mange herrens år siden spilte også jeg i band. Ingen har selvsagt lokket oss med millioner for å komme tilbake på scenen. Noen tidligere fans har likevel luftet tanken om «et comeback» – svært få, må jeg få legge til,

Det er bare at når man har vært på skrekkopptredener under andres gjenforeningsturneer, skjønner man fort at «den gamle, rævva, patetiske fyren kunne vært meg». Tror også de gamle fansene har glemt en ikke ubetydelig detalj i mitt gamle band, Vampire State Building, sitt sceneshow – vi spilte i gummidrakter.

Gummidrakter kan se både fryktinngytende og imponerende ut når man ennå har kroppsformen fra tidlig i tyveårene. Men med kulemagen til en mann i femtiårene ser den alt annet enn storslått ut. Faktisk får den tragedien til å se komisk ut.

Nei, det blir aldri noe reunion-konsert med det første. Faktisk tror jeg selv store penger ikke kunne rokket med den beslutningen.

Det har likevel slått meg, når jeg har besøkt gamle slektninger på gamlehjem, at underholdningen de får der – en kassegitar- eller trekkspillkonsert i ny og ne – ikke vil funke når vi blir gamle. Min generasjon har nærere forhold til black metal enn visesang, så en gang i fremtiden tror jeg det kan bli etterspørsel etter gode metal- og gothband som kan underholde de gamle krokene.

Jeg tenker vi venter med comebacket til den runden kommer.