Under en passiar med en kompis her om dagen kom vi til å begynne å snakke om de tider hvor folk drev og hjalp hverandre. Hjalp med å støpe en mur, eller fjerne et stort tre i hagen eller noe. Og ingen av oss kunne gi et eksakt svar på spørsmålet: Når var sist gang noen spurte deg om hjelp?

Vi er jo veldig stolt over vår dugnadstradisjon her i landet, særlig i festtaler. Faktum er vel at denne arbeidsformen, som historisk sett var vanlig mellom naboer når arbeidsstykker som krevde flere hender skulle utføres, i dag er begrenset til en ganske organisert, nærmest avtalefestet innsats i idrettslag og borettslag. I et idrettslag barna var med i tidligere hadde foreldrene valget mellom å jobbe et antall dugnadstimer eller å punge ut et beløp. Sånt fjerner litt av dugnadsromantikken, jeg må innrømme det.

Om min og min venns opplevelse stemmer, at vi som er i femtiårene i dag kan huske en annen tid der det var vanligere å trå til mellom naboer eller innad i familier for å få på plass mønsåsen eller sette opp et nytt gjerde, for ikke å snakke om den gode, gamle grunnmuren til garasjen; hvordan kom vi egentlig dit?

Den mest åpenbare grunnen er jo selvsagt velstandsøkningen. Der man før måtte ha åtte personer for å sikre med tau slik at ikke det råtne tuntreet skulle falle feil vei, kan man i dag leie inn en kranbil og en entreprenør, så er saken løst. Faktura i posten, huseieren kan fortsette å drikke hvitvin på Marbella. Et slags fremskritt, vil noen si.

Dernest tror jeg det handler om velferdsstatens suksess. I Norge fins det en grunnleggende tillit til at hva som enn inntreffer, så fins det et offentlig sikkerhetsnett som tar seg av deg. Derfor er vi ikke så avhengige av hverandre lenger. Systemet fikser saken. Og i mange tilfeller er det helt rett, hjelpen kommer fra kommunen, hjemmetjenesten tar jobben.

Så er det jo selvsagt slik at vi lever i travle tider. Vi tror i alle fall det. For 25 år siden studerte jeg i USA, og observerte der at folk hele tiden ville snakke om hvor travle de var. De var faktisk så opptatt av dette temaet at de kunne stå på halvtimes vis og snakke, om akkurat det. Jeg la merke til det fordi vi den gang ikke snakket slik i Norge. Men nå gjør vi det. Travelheten har overtatt for været som yndlingstema for småpraten. Og hvem tør vel å spørre om hjelp fra noen som er så inngrodd travel?

Skarpskodde lesere har vel skjønt det – jeg drives mot hjelpenostalgi. Jeg har så inderlig lyst på den kaffekoppen og den vaffelkaka med brunost som vanker i pausen mellom trillebårlassene, og fellesskapet rundt termosen som skapes av en svett arbeidsgjeng, med ramsalt humor og godlynt erting. Det er kjekt å jobbe, særlig sammen. Og jeg tror det er usedvanlig god medisin for vennskap å gjøre noe sammen, i tillegg til alle hyggelige lag med mat og drikke. Å lykkes med et arbeidsstykke sammen med noen er faktisk veldig tilfredsstillende.

Det er ingen lett sak å snu trender. Er vi først kommet dit at folk greier seg best selv, er det muligens bare krise og krig som kan endre på det – og det får vi håpe vi unngår. Men det er likevel merkelig da – jeg tror nemlig at de aller, aller fleste er enige i det jeg over beskriver og støtter min antakelse om vi her har mistet noe vesentlig – at vi ikke skal være i stand til å endre til en åpenbar forbedring, selv om den kommer fra fortiden. Det er ikke nødvendigvis gitt at fremtiden er fortiden overlegen.

Om noen av mine nye naboer i området Langnesbakken leser dette, så vil jeg at de skal vite at jeg kommer til å bli glad, henimot henrykt, om noen en dag ringer på døra og sier at de har bruk for meg. Jeg kommer ikke til å melde meg inn i noen hjelpering eller online hammerutleie, jeg kommer bare til å være hjemme og drive med mitt og åpne døra og si ja, har jeg tenkt. Jeg har både borr og drill, og til dels god rygg. Glad i kaffe og vafler.

Går det an å starte der?