Under kappløpet mot Sørpolen valgte Amundsen, tross advarsler, å starte ferden mot polpunktet før vinteren hadde sluppet taket. Det dumdristige valget gjorde at ekspedisjonen ble utsatt for ekstrem kulde og måtte gjøre vendereis. Istedenfor å ta ansvar for mannskapet sitt, lot han hver klare seg selv, noe de gjorde med nød og neppe, og mange fikk frostskader.
En av dem ville høyst sannsynlig ha frosset i hjel, hadde det ikke vært for at Hjalmar Johansen ventet på ham og med umenneskelige anstrengelser fikk berget dem begge tilbake til kysten.
Raser mot endringer på polarheltstatuen: – En krenkelse av Roald Amundsen
Nå vil noen kanskje innvende at bragdene polfareren og oppdageren utrettet er så betydningsfulle at denne episoden blir uviktig i forhold. De bør forsøke å forestille seg hvordan det er å bli forlatt i et endeløst isøde i seksti kuldegrader, med minimale utsikter til å komme hjem i live. I en slik situasjon varmer neppe tanken om at den ansvarlige personen har utsikter til å bli hyllet som folkehelt i ettertid, snarere tvert imot.
Ettermælet er i altfor liten grad påvirket av dette forferdelige sviket. Roald Amundsen burde vært stilt for retten, straffet og glemt. Statuen bør hives på havet. Eller enda bedre, sendes til Antarktis og til evig tid stå som et monument om en kynisk, hensynsløs fyr som var villig til å gå over lik for å oppnå det han ville.