En venn la ut et bilde på Facebook her om dagen, det var bilde av en larve og en sommerfugl sittende ved et kafébord. «Du har forandret deg», sier larven. «Det er meningen», svarer sommerfuglen.

Denne underfundige dialogen fikk meg til å begi meg ut på en vandring i eget sinn på jakt etter min endringshistorie etter tre år i Brasil, nå som jeg sitter her på flyplassen og filosoferer, på vei hjem til nygammelt liv i vante omgivelser. Folk sier gjerne at Rio forandrer folk, man blir aldri den samme igjen.

Vel, la meg først slå fast at grunnmuren er noenlunde gjenkjennelig, la nå ikke urbanromantikken og et lettforstyrrelig sjelsliv ta oss helt ut på viddene. Jeg er på alle måter fortsatt en enkel, halvt praktisk og halvt akademisk fyr fra Finnsnes som gjør så godt jeg kan for å passe inn, eller få innpass, i Ishavsbyens profesjonelle og sosiale kriker og kroker, i seg selv en interessant øvelse som det tar et lite liv å mestre fullt ut.

Men sommerfuglen har rett, det er meningen at man skal endre seg, det statiske mennesket har aldri utrettet noe som helst av betydning. Det jeg kjenner tydeligst på, er den daglige varmen som uttrykkes blant folk i Brasil, den har endret meg. Jeg var ganske taktil fra før, men å møte sine kolleger hver morgen med et lite kyss på hvert kinn, å få et lite «querido» (min kjære) slengt etter seg på jobb eller i butikken, eller en liten hånd lagt på underarmen min for å understreke et poeng – det gjør noe med folk, i alle fall meg.

I så måte fikk jeg forskjellen mellom den nordlige og den sørlige halvkule tydeligst demonstrert da vi hadde en samling for alle Innovasjon Norge sine kontor i Nord- og Sør-Amerika. Vi hadde spist på en uformell bar, og jeg var på vei hjem. Idet jeg gikk forbi et bord med noen hyggelige kolleger fra Nord-Amerika slengte jeg lettbeint ut en brasiliansk variant av et adjø, på engelsk uttrykt som «Good night, my beauties». Det skulle jeg aldri ha sagt, skulle det vise seg.

Jeg skal ikke påstå at å adoptere denne omgangsformen har gjort meg til et bedre, varmere menneske. Det får i så fall andre bedømme. Men jeg liker det, det er veldig godt å ha en hverdag dominert av varme, vennlige toner. Det har gjort at jeg i langt større grad enn tidligere har begynt å uttrykke meg i form av både hjerter og slengkyss på sosiale medier, noe som lett kan se helt tåpelig, for ikke å si patetisk, ut for en halvfeit og halvgammel mann med kontorjobb. Men det er visst slik jeg er blitt.

Så ser jeg ikke helt for meg at dette kan bli gangbar mynt i korridorene til Troms Kraft borti Tromsdalen, det er nok best å klemme godt fra seg hjemme før man drar, og legge seg til en noe strammere lingo. Men tror kanskje likevel jeg må prøve meg på en mellomting. Kan jo for eksempel si at en kollega har fine sko. Det må jo kunne gå an?

Den andre endringen jeg kjenner på er graden av strenghet. Selv om jeg aldri har vært så veldig haugiansk av meg – jeg tilhører jo tross alt kystbefolkningen som alltid har hatt et internasjonalt, latinsk tilsnitt – så har jeg måttet slipe kantene mine adskillig de siste tre årene. I Brasil er det for eksempel ikke slik at du må yte før du kan nyte. Du trenger ikke å gå opp på en fjelltopp før du kan ta deg en øl. Du kan bare ta deg en øl. Slikt er ikke lett å forstå for brunost- og termosfolket her nord. Men det går altså an.

I Norge er vi også strenge på tid. Om noen kommer ti minutter for sent til et møte blir folk opptrekt og lurer på hvem du er som har frekkhet til å kaste bort tiden til folk. I Brasil, og særlig i Rio, har tiden en annen valør. Den henger ikke som en giljotin over møteromsdøren, klar til å kappe hodet av den sist ankomne. Tiden smøres i stedet mykt som smør inn i elegant småprat etter hvert som folk ankommer, og enhver som til slutt innfinner seg blir møtt med et smil og uanfektede blikk.

Forsentkomming var et voldsomt irritasjonsmoment i begynnelsen, men nå enser jeg det ikke. Jeg har faktisk begynt å like den tilblivende fasen av et møte. Så om det ikke går an å være kronisk sent ute her hjemme, så kan man i alle fall ha et mål om å være rund og blid, skulle det skje. Alltid bedre enn streng og sur.

Nå er det boarding. Det får briste eller bære.