«NRK Brennpunkt»-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» vekker berettiget avsky og harme i landet. Det er både rett og forståelig.
Filmopptakene er rystende og knapt til å fatte. Syke og plagede dyr som sklir og skader seg på sleipt underlag fordi bingene ikke gis nok strø, som blir sparket og slått og sopet langs skitne gulv etter ørene mens de skriker. Man skal være ganske forstyrret for ikke å bli rasende og fortvilt.
Folk som driver med dyrehold på dette viset burde selvsagt straffeforfølges, dømmes hardt og miste retten til å drive med dyr på livstid. Det vil jeg anta det er en unison enighet om, også innad i næringa. Useriøse aktører må fjernes, først og fremst for dyrenes skyld, men også fordi det ødelegger for de mange seriøse bøndene som driver i svinenæringa og med kjøttproduksjon generelt.
Jeg er sterk tilhenger av at Norge skal ha en egen produksjon av melk, egg og kjøtt, på samme måte som jeg applauderer fiskeindustrien. Jeg skriver gjerne under på at det bør spises mer fisk og grønnsaker, men å ta til orde for å legge ned kjøttindustrien er både fjernt og feil. Det finnes nemlig intelligent liv et sted mellom militante veganere og de som lager selvtilfredse reklamekampanjer for Nortura og Gilde.
Det er et bredt politisk flertall for at vi skal produsere kjøtt i Norge, og det er ingen politiske partier som ønsker å forby det, simpelthen fordi det er både livsfjernt og urealistisk. Men alle med vettet i behold er enige om det må skje på skikkelig vis.
All form for konsum av kjøtt skjer med utgangspunktet i at noen skal dø for andre skal spise. Eller «natur», om du vil. Dyr som lever ville liv, som vi beskatter fornuftig av, lever dessverre heller ikke beskyttede liv i tråd med forhold Amnesty ville skrevet under på om det var mennesker det gjaldt.
De fleste av dem dør heller ikke lykkelige, mette av dage, med hele familien rundt seg. De dør av sykdom, av skader, av alderdom, av vold fra sine egne eller at de blir drept av andre dyr. Og de fleste av dem fødes livredd og dør livredd. Med rette.
Dyrehold innenfor kontrollerte former skal likevel gjøres med både etiske retningslinjer, offentlige krav og retningslinjer som hensyntar dyrenes velferd. Men så lenge man er enig om at dyr skal ales opp for avlives så vi kan spise dem, vil det aldri bli slik at deres liv leves som våre. Det skal derimot skje på skikkelig vis, regelverk skal følges og det skal gjøres med respekt.
Men det er og blir et predator/byttedyr-forhold her, der noen faktisk dør for at andre skal spise dem. Likevel handler det om behandlingen av levende dyr, og da skal det sparke inn noen automatiske reflekser hos dem som lever av det.
Jeg vet ikke hvilke metoder NRK brukte for å velge ut de spesifikke gårdene i dokumentaren, men jeg vil anta at de har fulgt offentlig tilgjengelige dokumenter Mattilsynet tilbyr, som gir en viss oversikt over gårder med flere rapporter og avvik enn andre. Det kom likevel ikke frem, slik jeg kunne se.
De holdningene, og den forferdelige praksisen som den ene anonymiserte personen viser, han utgjør en stor del av programmet, kan nemlig umulig være gjengs i næringa. Derfor vil jeg anta at frustrasjonen over disse bildene er vel så frustrerende for alle som driver seriøst i samme bransje. Som er de fleste. Fordi dette kaster skam over ei hel næring, og er med og skaper et inntrykk av en hel bransje som er moralsk på luggeføre.
Det er direkte irrasjonelt å pine dyr, sparke dem, la dem ligge å dø i smerter over flere dager og sulte dem ut eller på forskjellig vis plage dem. Det er sågar direkte ulønnsomt, og derfor er det helt meningsløst å tro at bønder driver og gjør dette på generell basis, simpelthen fordi slike gjerninger og holdninger attpåtil er dårlig for drifta. Sånn i tillegg til at det er moralsk forkvaklet, altså.
Storindustri og massekonsum er også begreper som følger naturlig i denne debatten. Det er todelt. Det er ikke sånn at dyrevelferden er proporsjonalt bedre jo færre dyr det er per enhet, eller at den er verre jo større fjøs/grisehus det er snakk om.
Det finnes store, moderne, automatiserte og industrialiserte anlegg der dyrevelferden følges til punkt og prikke. Og vi finner eksempler på «personlige tragedier» ved småbruk der dyrevelferden har forvitret mellom hendene på folk som har mistet grepet på både gårdsdrift og livene sine, og dermed også husdyrenes liv.
Likevel er det noe pervertert med det aller siste leddet i kjøttindustrien, altså butikkene der matvarene går over disk. Når man lokker kundene med ribbe som selges til så lave priser at folk kjøper det i stedet for hundefôr, har vi havnet på ville veier. Fordi dette gjør noe med respekten for både mat, husdyrhold og det produktet man til slutt slenger inn i ovnen.
Argumentet fra Reitan & co. er at alle de andre gjør det, så da må vi også. Derfor bør de snakke sammen, selv om de er noe de hevder at de ikke gjør. Men her får dere lov, i stedet for bare å peke på hverandre.
Så et oppgitt sukk til Gilde, som dagen etter Brennpunkt-dokumentaren pøser ut en tosiders reklame i alle landets største aviser, der de forteller at alt er bra, illustrert av en glad og søt gris som smiler til kamera. Ikke noe å sette fingeren på her, nei!
«Står det Gilde på pakka, skal du være trygg på at kjøttet alltid er norsk, og at dyra har hatt det bra» er teksten som ledsager bildet. Et planlagt annonsestunt der, altså. Timing is everything, som heter på godt nordnorsk. Det er mye som tyder på at Gilde over natten spare inn mange millioner på å sparke en gjeng overbetalte kommunikasjonsrådgivere og heller hente inn litt gratis og sunt bondevett fra sin egen førsterekke.
Det er bra med en debatt om dyrevelferd. Og det er bra å fjerne uegnede og ubrukelige aktører, både blant bønder og kommunikasjonsrådgiverbransjen. Vi trenger alltid å luke litt i bedet.