iTromsøs nye spaltist Jonas Stein, er tidligere kommunepolitiker for Venstre og nå doktorgradsstipendiat ved UiT.

Etter at kona og jeg kjøpte familiehytta, har jeg brukt mye tid på å tenke på akkurat dette med konseptet «hytta». Er det ikke litt rart å bytte ut bylivets komfort med enkle kår og betydelig mindre kvadratmeter på et mer eller mindre isolert sted i naturen?

Samtidig er det få ting som skaper så positive assosiasjoner som duften av lyng, lyden av knitring i peisen, eller utsikten fra platten. I tillegg er hytta også et sted man kan være sammen med storfamilien over tid og ikke bare være på besøk, spise middag, drikke kaffe og så gå hjem. Det er et sted, der man også må løse praktiske oppgaver sammen: hente vann i bekken, sette opp et gjerde sammen, fyre opp i ovnen og gå turer sammen.

Jeg er i utgangspunktet ikke en spesielt praktisk anlagt mann, og da jeg var ungdomspolitiker ble jeg i Byrunden omtalt som en «kaffe latte-slurpende urbanist» (selv om jeg selvsagt foretrekker espresso). Jeg er så vidt habil på å skru opp IKEA-møbler, og det er utelukkende på grunn av eksternt press (les kona).

For meg er bil kun et transportmiddel, og dersom den ikke starter, vil mitt eneste tiltak være å ringe Falken. Samtidig gleder jeg meg til å ta fatt på mange av de praktiske oppgavene på hytta. Jeg har selvsagt gått til anskaffelse av boksuksessen «Hel ved» og ser fram til å bygge store vedstabler som skal være klare til fremtidige vintrer. Jeg kan ikke vente på å få tatt ut båten og ro ut etter torsk, sei og aller helst steinbit. Det er bare å telle ned ukene til bærsesongen kan starte, og inspeksjonen av alle de hemmelige multeplassene er allerede i gang.

Nylig kom resultatene fra et stort forskningsprosjekt «Hytta – Fire vegger rundt en drøm» skrevet av sosialantropologene Marianne Lien, Simone Abram og Anita Nordeide. Gjennom å besøke et 50-talls hytter i Norge viser de hvordan hytta vekker sterke følelser om slekt og samhørighet, men også om tap.

Hytteforskerne kaller hytta et vindu mot slekten. Hyttelivet, ulike løsninger på samvær og følelsene rundt hytta gir mye informasjon om slekt og families betydning i Norge. Hytta rommer så mye: forholdet til dine nærmeste, til mor, far og søsken, til den du er i dag og til den du var som barn.

Gjennom å bla i gamle hyttebøker får man et innblikk i hvordan man selv levde og tenkte som barn. Men man får også se hvordan foreldre, besteforeldre og oldeforeldre levde og tenkte på et annet tidspunkt enn det som er i dag. Gamle ting får også en annen affeksjonsverdi. Den gamle krakken laget av farfar er mer enn bare en krakk. Selv de gamle mattene til farmor, som egentlig burde gått rett til Remiks, får en ny betydning på hytta.

Samtidig kan hytta skape konflikt og tap. Fordeling av sommerferie, høstferie, påskeferie osv. er en kime til konflikt. Hvem som skal ha hytta etter et samlivsbrudd kan være vel så viktig som huset. Ikke minst vil generasjonsskiftene kunne bli krevende for hele storfamilien. Hvem av ungene skal arve hytta? Og hvis det er et sameierskap, hvordan skal det egentlig fungere i praksis?

Forskerne finner få fasitsvar, men peker på at det er viktig å finne en løsning som alle kan være fornøyd med. Og så bør man vise stor grad av raushet med hverandre dersom man skal beholde et godt søskenforhold. For hytter og arv handler om langt mer enn juss. Både fornuft og følelser må også få plass.

Og det er kanskje det med følelser som er det aller viktigste med hytta. Følelsen av samhold med kjernefamilie og slekta. Gode stunder med venner som kommer på besøk. Og uten å gå i en nasjonalromantisk klisjé, så er det godt med følelsen av å være i nærheten av naturen.

Samtidig så er det deilig å slippe å velge mellom enten hus eller hytte. Jeg er som sagt veldig glad i hyttelivet, men som med det meste her i livet så er det greit å ikke få for mye av det gode. Dersom man blir lei av utedo, oppvask for hånd, spissmus, klegg og familien på klaustrofobiske små kvadratmeter, så vet man jo at man skal kjøre tilbake til byen på søndagen.