«Ingen kommer undan politiken». Dette sang Marie Bergman på Prelaten i Tromsø på syttitallet og høstet stor og fortjent applåd for det.

Publikum elsket det antakelig for at det lå noe dypt inne i byggverket til hver enkelt om at kultur er noe som faktisk betyr noe for folk. Det er også beinhard politikk. Den gang kan det ha vært en sult etter noe som løftet en ut av hverdagen og inn i en betydningsfull fremtid et sted der fremme i livet. Kunst og kultur skal bety noe og være en stolthet for befolkningen i ishavsbyen.

Kultur er nemlig politikk på høyeste plan. Det kan ikke forsimples til å bli bare sløv underholdning for middelklassen.

I en lang periode på den tiden da den svenske artisten Marie Bergman kom til oss så aldri politikerne betydningen av slikt. Et år mot slutten av nittitallet fant de ikke engang noen å gi kommunens kulturpris til. Da visnet vidsynet til våre kjære folkevalgte en tid og den kreative bølgen i byen ble fortvilt. Etter det har det gått noe bedre.

Kunst og kultur er kanskje den viktigste byggesteinen for å danne mennesker i samfunnet. Det er her en kan skimte seg selv i møtet med skapende kunstnere. Ingen er formet fra fødselen av. Alle må finne sitt eget potensial. Ikke bare innen kunst og kultur, men som samfunnsmennesker.

Samfunn må bygges av opplyste mennesker som har både identitet og kulturforståelse. I dag kan vi takke skolen for at slikt også blir verdsatt i undervisningen.

Kulturskolen i Tromsø har bred oppslutning i den byen nordpå som har det bredeste og mest interessante kulturlivet. Teater. Symfoni og hundre små og store forsamlinger som prøver å stikke seg frem i en kakofoni av ymse kulturtilbud i byen vår.

Irriterende og meningsløst mener noen, men mange av oss har akkurat den aksepten som trengs for at de kan få holde på med sitt. Kunst og kultur skal være der. Det skal skape debatt og engasjement og gjør det på heltid. Det skal krangles om teater og musikk skal skjelles ut. Ingen skal slippe lettvint unna. En glødende debatt skal følge det som skapes innen kunst og kulturelle uttrykk.

Slik vokser skaperkraften og former stadig bedre utøvere som byens og omegnens befolkning kan glede seg over i lang tid. Noen av utøverne våre har til og med skapt karrierer av det de holder på med. Navnene er etter hvert blitt mange.

Dette hadde ikke vært mulig i en by som vender ryggen til kunst og kultur. Som ikke vedlikeholder grunnfjellet av skapende uttrykk og pleier det slik det fortjener. Det trenger ikke koste så altfor mye, men være noe som politikerne skal stå inne for. Noen av dem vender ryggen til dette siden det «ikke er pålagt ved lov».

Dette er en kortsiktig betraktning som bare viser at de ikke har forstått hvor komplisert et moderne samfunn egentlig er. Det blir nemlig ikke enklere. Presset rundt moderniteten i samfunnet vårt stiller stadig strengere krav til de som vokser opp og skal finne plassen sin i fellesskapet vårt. Da trenger de modne politiske stemmer til å rådføre seg med. Disse stiller til valg hvert fjerde år og skal fortelle oss hvor de står i slike spørsmål.

Da blir det virkelig merkelig at Den nasjonale kringkasteren som laget den såkalte valgomaten til velgerne i Tromsø nylig ikke fant å stille et eneste spørsmål om kultur. I Tromsø av alle steder. Bompenger og sykehjem og en vet ikke hva var vektlagt i automaten. Men hva partiene mener om kultur og den kunsten kulturen lever av var totalt fraværende. Hvor har de vært disse menneskene som lager slikt? Ikke i Tromsø i alle fall.

Byen har en forpliktelse til å være et sted for oppbrudd og nyorientering for alle enten de er født og vokst opp i gatene her eller de kommer utenfra. Om en skal velge mellom oppgaver en by som Tromsø skal gjøre som en slags storby her i landsdelen, må kunst og kultur være en av de viktigste områdene.

Kapasiteten fins her hvor det bor nok folk og alle skal være velkomne til byen enten de kommer fra Afghanistan eller fra Skjervøy. Alle skal de bli til noe og alle skal kunne føle seg både stor og liten innimellom. Bare kunsten og kulturen kan bidra til det. Alternativet er kanskje lidelse, og det unner vi ingen.

NRK må innse at de er i et landskap de ikke forstår seg på. Skole, med og uten mat, sykehjem og bompenger samt abort og privatskoler er sikkert viktige nok for mange, men det har ikke samme sprengkraften som kunsten og kulturen i en trøblete tid for mange.

Noe er inne og ute den såkalte tiden og kommer og går. Kulturen og kunsten må imidlertid for alltid bestå enten NRK forstår det eller ikke.

Joik er sterkere enn krutt, hilsen Sverre og Mattis.