I debatten om privatisering og privatiserte hjemmetjenester har Fagforbundet et klart standpunkt; Det er fellesskapet som skal produserer, og utvikle velferden. Det er fordi det kun er fellesskapet som har et langsiktig motiv om å skape best mulig kvalitet i velferdstjenestene for innbyggerne. Kommersielle aksjeselskaps motiv er, i sterk kontrast, høyest mulig avkastning til eierne.

Importert fra svensk høyreside prøver høyresiden og velferdsprofitørene å gjemme sitt profittmotiv bak fine og positive ord som mangfold i tjenesten, valgfrihet, og at vi må slippe alle gode krefter til.

Med varme og trygge ord vil markedskreftene rasere velferdsstatens grunnprinsipper. Det høres ofte ut som at forkjemperne for profitt i velferden sammenligner det å få hjemmehjelp med å kjøpe seg en kopp kaffe. Er du misfornøyd er det bare å velge en annen leverandør neste gang, og du er tross alt ansvarlig selv for det var du som brukte din valgfrihet til å velge feil. En frisk kunde skal altså sammenlignes med en sårbar person med behov for hjelp.

Her finner du den ideologiske forskjellen mellom høyre og venstresiden. Høyresidens partier, tenketanker, kapitalister, og lobbyister mener velferd skal være et individuelt ansvar, der du må stå til ansvar for å velge den rette leverandøren, og ikke minst kutte kostnader for å øke avkastningen mest mulig. Venstresiden og fagbevegelsen mener derimot at velferd skal være fellesskapets ansvar med fokus på å ta vare på hverandre. «Friheten» som høyresiden liker å kalle det er ikke annet enn fraskrivelse av ansvar fra dem som leverer tjenesten.

Daglig leder i Privat Omsorg Nord, Berit Mathisen, skriver i Nordnorsk debatt 23.06 at hun er lei av at profitt er en så sentral del av debatten. At en velferdsprofitør er lei av at profittmotivet tas opp hver gang det er snakk om kommersielle aktører er ikke så rart. Grunnen til at dette stadig blir tatt opp er fordi vi er lei av å se at helsekapitalister og velferdsbaroner gjør seg rike på skattefinansierte velferdstjenester.

Dette gjør de kynisk nok ved å bedrive sosial dumping på de ansattes lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår. Mathisen prøver å forsvare at pensjonen er katastrofedårlig med at de ansatte har høyere timelønn. Vi har sett mange velferdsprofitører som skryter over at lønnen er høyere enn i det offentlige. Det kan godt stemme, men det hjelper lite at lønna er litt høyere når pensjonen er mye lavere. Jeg vil oppfordre personer å gå inn på nav.no og regne på hva deres pensjon blir.

Da vil mange få seg en ubehagelig opplevelse. Arbeidsgiver kan godt mene at pensjon skal være et individuelt ansvar og at ekstra timelønn skal kompensere for dårlig pensjon. Her finner vi igjen den ideologiske skillelinjen: hvem skal sørge for god pensjon?

Jeg vil også stille spørsmål ved at PON har et sykefravær på 2 prosent. Sammenligner vi epler og pærer om vi setter sykefraværet fra PON opp mot Tromsø kommune? Kan det være slik at dette tallet er så lavt på grunn av andre forhold, for eksempel ansettelsesforhold? PON burde offentliggjøre statistikken sin slik at vi kan få en reell debatt om sykefravær.

Fagforbundet mener velferden vår ikke hører hjemme på det private markedet. Vi sier nei til privatisering fordi motivet skal være kvalitet, ikke profitt. Vi betaler ikke skatt for å fylle lommeboken til velferdsprofitørene. Derfor støtter Fagforbundet venstresidens vedtak om å avvikle såkalt «fritt brukervalg», en ordning som egentlig burde kalles privatisering av hjemmetjenesten som det tross alt er.