Eller i spagat mellom ledelse og grasrot? Hva Tromsø Arbeiderparti mener om ei superviktig og tung næring er uansett ikke lett å forstå.
Arbeiderpartiet i Tromsø fikk masse skryt og applaus, fra både nær og fjern, da de ut av det blå plutselig hadde vært med å endre forutsetningene for hele oppdrettsbransjen. Vedtaket Ap var med å garantere i kommunestyret var kort oppsummert dette:
Ingen vekst til oppdrettsnæringa, som ikke er i lukkede anlegg.
Det var ganske så knallhardt. Derfor jublet alle oppdrettsskeptikere. Oppdrettsnæringen er uglesett av mange. Den knyttes til utslipp av miljøgifter, mikroplast, beslaglegging av havområder fellesskapet eier, trussel mot både villaksbestanden og lokale stammer av alskens skalldyr, torsk og sei.
Blant laksefiskere, kystfiskere og urbane miljøengasjerte er motstanden og skepsisen ekstra stor, så her var nok Tromsø Arbeiderparti fornøyde med seg selv. Her skulle de vise at de setter miljø foran kapital. Natur foran børs. Det var bare ikke så enkelt. Og det er ikke engang sikkert at de mente det de hevdet å mene.
For det er ikke udelt positivt for Ap å legge seg ut med oppdrettsbransjen. Det handler om både arbeidsplasser, skatteinntekter og sysselsetting. Men her hadde grasrota satt ned foten. At det fortsatt ikke engang finnes teknologi for drivverdige, lukkede anlegg er selvsagt et relevant poeng, men det var ikke motstandernes problem. De ville ikke ha mer av dette. Grasrota i partiet hadde talt.
Ordfører Kristin Røymo var derimot ikke enig i vedtaket. Ideologisk strateg og gruppeleder, Jarle Heitmann, var heller ikke enig. Cecilie Myrseth, leder i Troms Ap og stortingsrepresentant, med bostedsadresse i Tromsø, stemte sågar imot forslaget på et internt Ap-møte. Hun er Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne – på nasjonalt plan.
Da den nåværende ordførerkandidaten deres, Gunnar Wilhelmsen, trådte til, ville han først ikke si noe om dette i det hele tatt. «Vedtaket får dere snakke med Jarle og Kristin om», sa han til Nordlys. Kort tid etter hadde han åpenbart snakket med dem, og varslet i herværende avis en regelrett omkamp om saken, den partiet altså nettopp hadde vedtatt.
Det er sannelig ikke lett å henge med her. Og rett før partiene tar en siste pust i bakken før valget er det fortsatt helt uklart hva Arbeiderpartiet i mener om denne saken. Til iTromsø sier Gunnar Wilhelmsen nå at «programmet vi går til valg på, og kommunestyrevedtaket Ap fattet sist saken var til behandling, er litt ulike. Men vi jobber for å være fremst på miljøvennlige anlegg».
I stedet for å nekte all vekst i oppdrettsnæringen utenfor lukkede anlegg, er vedtaket fra grasrota sminket til. Nå heter det at de «forventer at det i produksjonen skal benyttes den til enhver tid beste miljømessige og tilgjengelige løsning for å hindre utslipp, lus og rømming».
Dette med å lene seg på teknologi man foreløpig ikke har er åpenbart den nye vinen i politikken, når man ikke har reelle, tekniske løsninger på plass. Både Høyre og Ap i Tromsø ønsker nå plutselig ikke bomstasjoner, det er jo ikke så populært for tiden, men vil heller ha en GPS-teknologi teknisk kompetente folk sier det vil ta mange år før eventuelt er på plass.
Erna Solberg vil ikke bygge jernbane nordover, men heller satse på «tett sammenvevde trailere som er autonome, som kjører, basert på systemer hvor det ikke engang er en fører, og som kan kjøre fireogtjue timer i døgnet, innenfor et sånt system». Det skal visst gå an om 25 år, i følge henne selv.
Vi vasser sannelig i tekniske månelandinger nå når det lakker mot valg.
Problemet for Ap i Tromsø er uansett at ledelsen her skifter standpunkt uten at det er forankret i partiet. Det bryter helt med DNA-et til Det Norske Arbeiderparti, som har et innarbeid og respektert partidemokrati, der medlemmene og grasrota har det endelige ordet, en suksessformel som til og med er blåkopiert inn i partistrukturen til Frp.
Dette står svart på hvitt i Arbeiderpartiets statutter, og er så vevd inn i partiet indre gemakker at man kan kjenne nærværet av Einar Gerhardsen når man snakker om det.
Derfor måtte ledelsen i partiet nasjonalt gi seg i kampen om å få bore etter olje i LoVeSe. Støre ville bore. Hadja ville bore. Men det ville ikke grasrota i partiet, så da var det bare å bite tennene sammen og erkjenne nederlaget. Da kunne de ikke bare flikke litt på det, gå inn for boring og håpe at det en dag skal finnes en teknologi som gjør det mulig å bore for fred, frihet og miljø.
Dette har nå blitt en skikkelig kattepine for Tromsø Arbeiderparti. Skal ledelsen overkjøre flertallet i sitt eget partis organisasjon, eller skal de rette seg etter dem, og dermed gå inn i en valgkamp med et standpunkt offentligheten vet at ingen av deres toppkandidater mener?
Det er over 150 år siden Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck sa at politikk er det muliges kunst. Av og til kan den likevel se ganske umulig ut.