Jeg legger opp livet mitt etter terminlista i Premier League. Jeg tar ferie under VM. Fotball har gitt meg flere våkenetter av både raseri og glede enn noe annet i livet mitt. «Av alle uviktige ting er fotball det viktigste», påstås det at Pave Johannes Paul II sa, mens andre hevder det var AC Milans legendariske trener Arigo Sacchi som kom med den uttalelsen.

Sannheten er at fotball er det viktigste som finnes. Og samtidig betyr det ingen verdens ting.

Da jeg var nesten syv, spilte Tromsø IL cupfinale i fotball. De slo Lillestrøm 4-1, og 86-laget skrev seg inn i byhistorien for alltid. Jeg ble ihuga TIL-fan, og skjenket ikke Bodø/Glimt en eneste tanke før de plutselig befant seg i toppdivisjonen på begynnelsen av 90-tallet. Jeg likte det ikke. Bodø/Glimt spilte eksepsjonell, offensiv fotball, og med Bodø-væringenes medfødte arroganse tråkket de på det TIL sto for, og som jeg oppfattet som essensen av nordnorsk fotball: Fysisk, direkte fotball – en manifestering av naturomgivelsene i fotballform.

Ronny Bratten Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Jeg lærte meg derfor fort å hate Glimt. Å, som jeg frydet meg da TIL slo Bodø/Glimt i cupfinalen 1996. Der fikk de, oppkomlingene.

Etter hvert oppdaget jeg imidlertid noe annet: Det er ingen i Nord-Norge over 60 som ikke liker Bodø/Glimt. Selv om vi hadde hatt nordnorske idrettshelter som Bjørn Wirkola og Sverre Stenersen tidligere, var det noe dypt symbolsk over Bodø/Glimts inntreden i allnorsk fotball: Lenge var det ikke engang anledning for nordnorske lag å rykke opp til øverste nivå, og da gultrøyene ikke bare rykket opp, men også vant cupen, var det til enorm glede i de nordnorske hjem.

Størst av alle var Harald Berg.

Arthur Arntzen skrev ei bok om «Dutte» på 70-tallet, hvor han blant annet omtaler kvartfinalen i cupen mot Viking i 1975. 13.000 tilskuere møtte opp på kamp i en by som da hadde vel 30.000 innbyggere. Arthur kalte han «Kong Dutte av Hålogaland». Glimt vant overbevisende, nordnorsk selvfølelse økte og Harald Berg var Norges beste spiller.

Med tanke på hvor god Harald Berg var, er det helt surrealistisk å tenke på at han fikk tre sønner med enorme fotballtalent. Runar og Ørjan fikk drøssevis av seriegull med Rosenborg, landskamper og i tillegg mange år som støttespillere i moderklubben Glimt. Begge var – i likhet med fader Harald – nærmere 40 år før de ga seg som fotballspillere.

Og så var det Arild, da.

Fotballhistorien er full av enorme talenter som av ulike årsaker aldri nådde det nivået talentet skulle tilsi. Noen var ikke villig til å trene nok, noen gjorde feil valg, noen var uheldige med skader, noen hadde uflaks og noen var aldri så gode som folk ville ha det til.

Arild Berg var akkurat så god som man skulle ha det til – men han fikk aldri oppfylt potensialet sitt.

Han debuterte på a-laget som 16-åring, tok et friår som 20-åring fordi han var lei fotball, gjorde comeback for Gevir i 2. divisjon før han vendte tilbake til Bodø/Glimt i 1998. Han var stjerna som spilte med briller, hadde luftveisplager og trente i perioder lite sammen med laget.

I 1999 omtalte Dagbladet han som den beste av Berg-brødrene, og som sannsynlig fremtidig landslagsmann. Da hadde sesongoppkjøringen etter sigende bestått av gymsalsfotball med kompiser på grunn av allergiplagene hans. Han var på banen i en gjeldende fotballkamp siste gang høsten 2000, før han ble satt ut av spill av ME – kronisk utmattelsessyndrom. Lyn hentet han i 2002 og prøvde å få stortalentet frisk nok til å snøre på seg skoene. Men det skulle vise seg til ingen nytte, det ble med 113 kamper og 24 mål for Bodø/Glimt før det var over.

Nå har Arild Berg forlatt oss.

I et intervju med Bodø NU i 2014, fortalte Arild Berg i detalj om sin langvarige, kostbare og smertefulle kamp for å bli kvitt sykdommen som plaget han. I ettertid er det hjerteskjærende lesning. Ikke bare er det en påminnelse om at det finnes en stor verden med pengesugende, mer eller mindre alternative behandlere der ute, men han gjenga også en samtale han hadde med en behandlende lege som spurte hvorfor han ønsket behandling, hvorpå Berg svarte at han ville bli restituert som fotballspiller.

Legen spurte om han likte å spille fotball:

– «Nei», svarte Arild Berg, «men jeg er så inn i helvete god».

Det koster å være det største talentet i en familie av stortalenter. For alle som har gjort eller lagd noe som andre mennesker setter pris på – det være seg innen musikk, litteratur eller for den del idrett – må det være en ekstrem byrde å alltid bli minnet om det som var, og kanskje ikke minst det som aldri ble. «Is a dream a lie if it don't come true?», som heter det i Bruce Springsteens klassiske låt «The River».

Jeg har som nevnt aldri fordratt Bodø/Glimt. Jeg har – med tribalismens djevel hviskende i øret – aldri applaudert det familien Berg har prestert på en fotballbane, selv om jeg selvsagt har respektert deres åpenbare kvaliteter.

Nyheten om Arild Bergs bortgang gjorde meg pinlig oppmerksom på at påtatt kniving mellom to fotballklubber i to små, nordnorske byer betyr absolutt ingenting i den store sammenhengen, men var også en påminnelse om at for den som elsker fotball, utgjør spillet en forskjell i våre liv. Derfor ønsket jeg i likhet med resten av Norge intenst at Bodø/Glimt skulle vinne i helga, hvilket de heldigvis gjorde.

Det finnes en video på nettet av en ung Arild Berg i en gymsal. Han har på seg vintersko, genser og joggebukser og trikser med en tennisball. Han trikser med tennisballen, før han sparker den mot veggen og demper returen med vrista, tar et nytt touch og sparker ballen mot veggen igjen. På nytt og på nytt, helt uten å anstrenge seg. Tilsynelatende bare et balltalents intuitive lek, men i ettertid er det vanskelig å se på filmen uten å tenke «hva» og «hvis».

Fotball er en del av våre liv. De store spillerne skaper øyeblikk for evigheten, de begeistrer og skaper livskvalitet for tilskuerne. Vi fikk aldri se hvor god Arild Berg kunne blitt, men det vi fikk se var mer enn nok til at han betyr noe i norsk, og ikke minst nordnorsk fotball.

Drømmen var ingen løgn.

Hvil i fred.