Jeg mistet min dyrebare iPhone i en brasiliansk taxi i forrige uke. «Den kan du bare glemme», var det noen som sa til meg, slikt forsvinner i et slikt land. Vel, den gjorde ikke det. En kvinne fra den litt fattigere delen av byen fant den, rapporterte funnet til taxisentralen, og troppet opp på mitt kontor og overleverte telefonen egenhendig dagen etterpå.

Det er ikke første gangen dette skjer. For en stund siden mistet en kollega lommeboka i en taxi, den kom også til rette. Med andre ord: Selv om det fins kulturelle og religiøse særtrekk som på alle måter er reelle, så bør man så langt det er mulig glemme ideen om at et land er slik og slik, eller at et folk er på den ene eller andre måten.

Nasjoner og kulturer er konstruksjoner. Ta i stedet en titt på egen familie, eget nabolag, egen by, og se hvor mange ulike personligheter som der fins. Slik er verden også.

Derfor kommer det innvandrere til Norge som både er utadvendte og beskjedne, det kommer danseglade og musikkhatere, det kommer snille og pyntelige, og opprørske og småkriminelle. Nøyaktig som her. Hvis vi tenker oss om, så vet vi selvsagt at det er slik.

Likevel fins det en minoritet i ethvert land som på helt generell basis har en veldig agg mot innvandrere, og som klarer å få en imponerende del av befolkningen, inkludert politikere og aviskommentatorer, med seg i en gruppetenkning der konturene av enkeltmennesket forsvinner i en pøl av generaliseringer og konspirasjoner.

Som nordlendinger burde vi i aller høyeste grad vite bedre. Det fins knapt en eneste av oss som den dag i dag unngår å bli dødelig fornærmet når vi blir påmint annonsene i hovedstadspressen som tilbød hybler til leie for alle andre enn utlendinger og nordlendinger.

Også i vår tid blir vi utsatt for klisjeer om vår nordlige kultur – tanken om den storkjefta, drikkfeldige og promiskuøse nordlendingen er på ingen måte død i visse kretser sørpå. Likevel forlanger vi å bli behandlet som enkeltindivid. Men forlanger vi av oss selv å behandle andre som enkeltindivid?

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hvordan dette har skjedd – at vi nå bor i et land som bugner av penger, men også av folk som kappes om å overgå hverandre i strenghet og mistenksomhet overfor fremmede. Kanskje er det en sammenheng med disse pengene – jo rikere vi blir, desto kjipere blir vi. For en ironi. Men samtidig en slags rasjonalitet oppi det hele, riktignok en trist rasjonalitet.

Det vanskeligste å forstå er hvordan en kunnskapsnasjon så uanstrengt kan gi seg irrasjonaliteten i vold. Som nevnt over, vi vet jo for det første at innvandrere er enkeltpersoner med individuelle forutsetninger – likevel behandles de som en samlet gruppe. Fullstendig imot vitende, men vi gjør det for det.

Det andre vi vet er at vi har et massivt og vedvarende behov for innvandring. Store deler av industrien, helse- og omsorgssektoren, sjømatbransjen, byggebransjen, for ikke å snakke om reiselivsbransjen, avhenger fullstendig av innvandrede hender i arbeid. Vi ville knapt hatt en eneste hotellseng å meske våre bleikfeite kropper i om det ikke hadde vært for flittige, raske utlendinger.

Det tredje vi vet er at Norge er, og ønsker å være, et land i verden. Vi vil ikke på noen måte pålegge oss selv begrensninger for hvor vi skal reise, hvor vi skal bo eller hvor vi skal investere – nordmenn er overalt på kloden og driver med forskjellige ting, norske selskap likeså.

Og da skjønner jo alle at vi ikke kan gjøre vårt eget land til et uinntakelig fort. Er du med på leken får du tåle steken, sa vi før. Det gjelder fortsatt. Og slik kunne man ha holdt på, det ene rasjonelle argumentet etter det andre. Men jeg vet; det nytter ikke. Ørene lukkes. Så kanskje er det følelsesregisteret som i sterkere grad må tas i bruk blant alle oss som ønsker å forsterke vårt ry som et åpent og innvandringsvennlig land?

I så måte vil jeg ganske enkelt erklære – helt uavhengig av hva som lønner seg og uavhengig av all verdens statistikker om hva vi har behov for – at jeg liker kulturelt mangfold. Jeg rett og slett bare liker det.

Jeg elsker å gå på gata i store europeiske byer og treffe hele verden i ett og samme kvartal, og kjenne på dynamikken, nyte fargene, smakene og kreativiteten. Da er jeg hjemme, selv om jeg er borte.

Verden urbaniseres i økende grad, helt åpenbart fordi byene representerer større mangfold. Et strengere, kaldere og mer ensartet Norge risikerer å bli en bygd i verden. I den grad jeg bærer på en frykt, så er det for monokulturen – kulturmangfold er ikke et problem, det er et mål.