Å bo i et samfunn der vi har tillit til hverandre og til de offentlige institusjonene er utvilsomt et gode. En ting som overrasker mange nordmenn som reiser utenlands er hvor lav tilliten er til offentlige institusjoner i mange land. Staten er ikke nødvendigvis innbyggernes venn.

Det er allment forstått at selv om alle er like, så er noen likere enn andre. Folk kan kjøpe seg til tjenester fra politi, rettsvesen og politikere. Og i ekstreme tilfeller kan staten, eller rettere sagt den gruppen som styrer statens maktmidler, inndra eiendom og ressurser osv.

Nyere statsvitenskapelig forskning (Rothstein, Acemoglu og Robinson) har derfor fokusert mye på verden av gode institusjoner og folks tillit til disse institusjonene (som politiske system, rettsvesen, politi osv.).

Det er kanskje ikke overraskende at det er store forskjeller mellom innbyggerne i forskjellige land og Skandinavia er preget av høy tillit. Men hva med internt i landet og hva med Norge?

I mai skrev lederen av tankesmien Civita, Kristin Clemet, en kronikk i Aftenposten hvor hun slo fast at tilliten til politikerne faller i Danmark, og spør hvordan vi kan vi unngå at det skjer i Norge. En del av problemet, ifølge Clemet, er at vi vet lite om hvordan det står til med tilliten til politikerne i Norge.

Sammen med kollegaene mine Marcus Buck og Hilde Bjørnå har jeg undersøkt politisk tillit i Norge basert på 20 000 intervjuer (tatt opp i 2013 og 2015) og funnen ble presentert i en ny forskningsartikkel som ble publisert i det internasjonale tidsskriftet Territory, Politics Governance.

Vi finner at den politiske tilliten i Norge er ganske høy, og ulikhetene ikke skal overdrives, men samtidig er det interessante forskjeller og vi kan identifisere noen årsaker til politisk tillit:

1) Den aller viktigste årsaken til at noen har høyere tillit enn andre til politikerne (og det politiske system) er tilfredshet med offentlige tjenester. Altså er folk opptatt av hvordan kvaliteten det er på de tjenestene de får.

2) De som har høyere utdanning, stemmer ved valg og ikke stemmer på Frp har også høyere politisk tillit. Det er også en liten effekt av medlemskap i frivillige organisasjoner, noe som forklares med at frivilligheten bidrar til å integrere folk i samfunnet og dermed får folk tillit til hverandre og institusjonene.

3) Gjennom å undersøke den territorielle dimensjonen av politikk så finner vi at det ikke er skillet mellom urban-rural, men avstand fra hovedstaden som forklarer hvorfor det er litt lavere tillit til stortingspolitikerne i Nord-Norge. Avstand mellom sentrum og periferi er en forklaring i seg selv.

4) Siden tillit henger sammen, så er det også lavere tillit til lokalpolitikere i Nord-Norge enn i resten av landet. Forskjellene er ikke enorme, så de bør ikke overdrives.

5) Faktorer som kjønn, alder, inntekt, arbeidsledighet/økonomisk vekst (på kommunenivå) har ikke betydning når de andre faktorene legges inn i modellen.

Hva betyr så disse funnene for politikerne som stiller til valg denne høsten? For å kunne gjennomføre politikken sin er de avhengige av tillit i befolkningen og den beste måten å sikre det på er at innbyggerne får gode tjenester fra det offentlige.

Klarer man gjennom politikken å vise at innbyggerne får et bedre tilbud? Det er kanskje noe å tenke på når politikerne fjerner fritt brukervalg eller slår sammen fylkeskommuner.