Det er flott at norske myndigheter har begynt å ta de potensielle problemene med fisketurismen på alvor. Tiltakene er dessverre altfor veike og virkningsløse. Nå må det strammes til. Vi må innføre et forbud mot å ta med seg fisk ut av landet.

Vi kan begynne med språket og begrepene som er i sving her. Det ligger mye symbolsk makt i språk. Vi kan for eksempel slutte å kalle det for fisketurisme, når det i stor grad er snakk om ren, ulovlig, kynisk og privat industri med svart økonomi.

Og det er vi som betaler gildet, gjennom en naiv tiltro til at det er nok å klaske noen tall på et papir. Det fungerer ikke. Ikke i det hele tatt.

For det er dette som skjer langs kysten av Norge nå. Vi har blitt så glad i pengene turister legger igjen til leie av rorbuer, hytter og båter at vi har mistet vettet på veien. Det er som er mye verre, foruten den ynkelige erkjennelsen det er av å dumme seg ut, er at ressursene – som til syvende og sist er hovedgrunnen til at turistene kommer hit for å benytte seg av våre eventyrlige fasiliteter – er i ferd med å tappes i et tempo som aldri i verden kan være bærekraftig.

Tiltakene myndighetene har iverksatt ble applaudert fra dette hold, og det bra at man har begynt å se alvoret inn i kvitøyet. Man har fjernet den underlige ordningen med at man får ta med seg én såkalt troféfisk, også har man lagt nye begrensninger for hvor mye fisk hver og én får ta med seg, samt skjerpet og oppjustert bøtene for ulovlige beslag.

Bra i seg selv, for all del, men det er åpenbart ikke nok.

For den enkelte turistfisker har kvoten for antall kilo de får ta med seg ut av landet og hjem – helt gratis – sågar blitt oppjustert fra 15 til 20 kilo fisk tatt ved registrerte turistfiskevirksomheter, mens det er 10 kilo for dem som opererer på egen hånd. Vår forrige fiskeriminister ville sågar øke den til 30 kilo, mens hans etterkommer ser ut til å skjønne mer av alvoret.

Bøtesatsene for overfiske ble også fordoblet, og ligger nå på 200 kroner kiloet. Det ser likevel ikke ut til å skremme nevneverdig. Bare på grensa i Troms og Finnmark er det hittil i år beslaglagt 6.341 kilo ren filet. Hva mørketallene er, kan man bare forestille seg. Vi snakker helt sjuke berg med fisk som slipper ut av landet.

Omregnet i rund fisk er dette anslagsvis 25 tonn. «Turistene» (for dette er ikke turister, men kriminelle parasitter som utnytter våre felles ressurser til svart næringsvirksomhet) skjærer primært ut de beinfrie ryggstykkene på fisken, laster i bilene sine og sveiper over grensa mot markeder der de omsetter i stor stil. På Helligskogen alene er det i år beslaglagt 870 kilo rene ryggstykker, såkalte «loins», som det nå så fint heter.

Til tross for innskjerpingene er beslagene nesten tredoblet på noen få år. De registrerte turistanleggene er rigget til som profesjonelle fiskemottak, med svære sløyebenker, spylesystemer og monumentale frysere. Fiskerne sendes ut i raske båter, utstyrt med avanserte ekkolodd og kartplottere, og kart der de beste fiskeplassene for torsk, kveite, uer og sei er avmerket.

Etter å ha skrevet en god del om dette har jeg blitt tilsendt et stort antall bilder fra disse anleggene. Det er helt bisarre bilder, med så store mengder fisk at det knapt er til å fatte. Mange av dem poserer gjerne også i sosiale medier med fangsten sin, og det er reelt vrient å skille disse bildene fra de man ser i profesjonelle fiskeanlegg.

Turisme er viktig for økonomien i Nord-Norge. Og de er hjertelig velkommen hit. Også til å fiske. Vi kan derimot ikke legge til rette for denne organiserte kriminaliteten, og vi er nødt til å tenke nytt. For bøtene blir bare cashet ut, så er det ny runde på nye tokt for å fylle frysere, biler og illegale disker med noen av de fineste råvarene vår natur har å by på.

«Allmenningens tragedie» er et begrep man har før har brukt om et fenomen som oppstår når en fellesressurs ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv.

Derfor har man innført strenge kvoter og et sett av regler som best mulig skal ivareta fellesskapets interesser, samtidig som fiskerinæringen skal fungere med forhold til å leve med for dem som beskatter ressursene og lever av det. Men det er beviselig ikke nok.

Vi er nå i ferd med å male oss inn i en «fisketurismens tragedie», der den kjappe veien til penger via såkalte turister har torpedert gangsynet vårt for hvordan ressursene langs kysten skal ivaretas. Å tro at denne galskapen som nå skjer under dekke av å være turisme er bærekraftig er i beste fall naivt. I verste fall er det direkte ødeleggende.

Våre myndigheter må stramme dette ytterligere til. Det må vurderes om det å få lov å ta med seg fisk overhodet skal tillates, slik det er når det kommer til laks og skalldyr.

Det er ingen menneskerett å få gratis fisk med seg, fra allemannsretten vi sammen eier og forvalter. Så noen må dra i nødbremsen før det er for sent. Å leie ut båter og rorbuer til tomme fjorder og svart hav er heller ikke en spesielt bærekraftig forretningsidé.

Det haster.