Samferdselsminister Jon Georg Dale avlyste byggingen allerede i februar, mange måneder før utredningen var ferdig. Prosjektleder for utredningen, Hanne Juul, har i alle sammenhenger påpekt hvor dyr banen ble, og at den ville gi lite tilbake til samfunnet.

Fra Stortingets politikere er det stort sett taust, med unntak av enkelte innvalgte fra Nord-Norge og SV, som er det eneste partiet som har programfestet å bygge banen.

Så hva er realitetene? Ja, banen blir dyr, hvis man kun ser på kostnaden. 113 milliarder kroner er penger det også, selv om det bare er en tredjedel av fergefri E39, og selv om 15 kilometer vei ut av Oslo er priset til 40 milliarder.

Men hva får vi tilbake? Betydelige utslippskutt, sikker og rask transport av enorme mengder fisk, et alternativ til fly og bil i den landsdelen som er mest avhengig av fly og bil, en kraftig reduksjon av trailere på veiene, store innsparinger i veivedlikehold, og økt trafikksikkerhet.

Det vil også gi en stimulans til nordnorsk næringsliv, bolyst og stolthet på størrelse med et halvlitersglass espresso, og et signal til befolkningen i nord om at vi endelig, endelig er kvalifisert til et samferdselstilbud på linje med resten av landet. Og det er spesielt dette, det psykologiske, som er så forbannet vanskelig å forstå for apatiske togateister i sør, og det er der hunden ligger begravet.

For hvordan kan det ha seg at akkurat når det gjelder dette ene prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomhet det eneste saliggjørende? Det finnes knapt samferdselsprosjekter som er lønnsomme, så hvis vi skal starte der, burde vi stryke størsteparten av NTP.

Lønnsomhet som krav? Ha! Når lønnsomhetskriteriet løftes så ensidig og høyt skjønner enhver politiker at her er det noe muffens på ferde. Når man så ser at Jernbanedirektoratets utredning er konstruert for å gi dårlige tall blir tegninga ekstra tydelig. Man får det man bestiller, og her er det bestilt et nei.

Det er mye snakk om flyskam, men etter min mening burde Norge lide av en annen type skam – togskam.

Skammen over å bo i et land der mange gjerne vil arrangere et fjortendagers OL til hundre milliarder, men en jernbane for fremtiden avfeies som drømmerier.

Skam over at vi prater og prater om det grønne skiftet, men når det smelles et prosjekt i bordet som virkelig kan bidra, da er det taust som i graven.

Skam over at visjoner om å utvikle den glemte halvpart av landet møtes med forundring. «Skal ikke Nord-Norge legges ned? Jeg trodde det var det vi ble enige om på siste regjeringskonferanse?» Skam.

Hvor er Arbeiderpartiet, som ellers er et industriparti? Hvor er Høyre som normalt ønsker velkommen investeringer som kommer næringslivet til gode? Hvor er Frp, som lett slenger hundre milliarder på bordet for å stryke bomgjelda?

Jeg skal si deg hvor de er: De sitter med hodet ned i regnearkene som viser at Nord-Norgebanen ikke vil gi nok stemmer til at den bør prioriteres. Det er mer oppslutning å hente på andre ting. Skam, skam, skam.

Politikere bør ta ansvar, gå foran, og bygge landet. De bør ha mot til å gjøre ting som virkelig endrer samfunnet. De bør ha viljen til drive gjennom prosjekter som er krevende – fordi det er rett, ikke fordi det er enkelt.

Dessuten er jeg 100 prosent sikker på at et vedtak om bygging av Nord-Norgebanen vil bli møtt med applaus av store deler av folket. Ikke fordi sørlendinger eller Oslofolk kommer til å reise så mye med jernbane i nord, men fordi de ser at dette er epokegjørende, samfunnsbyggende, næringspolitisk, klimapolitisk, og «distrikts»-politisk genialt paradigmeskifte.

Den enes distrikt er nemlig den andres senter, og det skjønner folk som har reist verden rundt på ferie.

Selvfølgelig blir det krevende å bygge Nord-Norgebane. Og det vil koste. Men Norge bygger krevende og dyre ting hele tida, og det går helt fint, for vi har nemlig både pengene og kompetansen. Vi bygde Trollplatformen uten å være helt sikker på at det var mulig. Vi bygde Lærdalstunnelen, verdens lengste veitunnel.

Vi bygger bruer og veier og tunneler og jernbane overalt, hele tida, derfor skjønner jeg ikke den reaksjonen, at fordi det blir krevende skal vi bare legge oss på rygg og gi opp. Det er ikke sånn vi har bygget landet, og skal vi klare å omstille samfunnet, økonomien og teknologien til å bli grønn og klimavennlig, kan vi ikke få panikk ved første motbakke. Nord-Norgebanen er ikke bare en mulighet, den er en nødvendighet!

Det er nesten så man blir fristet til å sitere Kennedys berømte tale om månelandingsprosjektet, bare for å sette det litt i perspektiv, hvor ulikt man kan forholde seg til ting. Kennedy sa at «Vi velger å dra til månen, ikke fordi det er enkelt, men fordi det er vanskelig. Fordi det målet vil samle og demonstrere vår kraft og kapasitet, fordi vi er villig til å ta den utfordringa, fordi vi ikke er villige til å utsette det mer, og fordi vi skal lykkes.»

Det er den typen holdning Norge trenger for å omstille seg til en ny grønn hverdag, og da kan vi ikke la jernbaneprosjekter ligge fordi vi lar oss skremme av spøkelser ved høylys dag.

Nord-Norgebanen er ikke en månereise, det er et på alle vis fullstendig overkommelig prosjekt, så hva er det som stanser oss? Her er det bare å krumme nakken og komme i gang! SV er klare, hvem andre vil hjelpe til?