Jeg hadde fornøyelsen av å være invitert av Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) til å delta i en paneldebatt på Clarion Edge Hotell torsdag. Foranledningen var debatten rundt museets «Betzy – stunt» relatert til blant annet Amundsen-statuen.

Fremmøtet var stort og debatten forløp saklig og nyansert innenfor en velregissert ramme med Anne Therese Lotherington som debattleder.

Under debatten sa en av paneldeltakerne, SV-politikeren Gunhild Johansen, at siden så få kvinner er blitt beæret med en statue eller en byste i denne byen, gir hun som aktiv politiker sin fulle støtte til «Betzy – prosjektet».

I kraft av sin politiske posisjon er hun faktisk gitt et mandat til «å signere» NNKM sin ansats/innledning til debatt om større kvinnelig representasjon i form av æresbevisninger i det offentlige rom ikke bare her i Tromsø, men generelt landet over.

Dette sier altså en politiker som gjennom mange, mange år har sittet i Tromsø kommunestyre. Altså, på prioritert plass for å styre utviklingen også på dette feltet.

Hvorfor har hun ikke aktivt fremmet forslag, satt dagsorden og frontet prosesser fram til vedtak som har gitt kvinner en økt andel av «skulpturparken» i Tromsø?

Det samme kan sies om navn på veier, gater, plasser, parker. Det er vel bare Gitta Jønsson, Anna Eidesen og Hansine Hansen som har blitt beæret på denne måten?

Etter et av Gunhild Johansens innlegg konfronterte jeg henne med dette spørsmålet, og selv om jeg konkretiserte med byens «kunstneriske juvel», Marit Bockelie, unnlot hun å kommentere mitt utspill. Altså, hun mottok pasningen, men hun la ballen død eller lot den passere.

Kanskje erkjente hun at hun her møtte seg selv i døra? Så da jeg fortsatte med å si at den verdenskjente Tromsø-kunstneren Marit Bockelie har takket være personlig og private initiativ fått satt sitt preg på byen i form av imponerende glassmosaikker på tre husvegger, imøtekom jeg egentlig SV-politikeren som tidligere hadde sagt at statuer kan synes å være ute som æresbevisninger.

Ja, Marit Bockelie har som sagt, fått satt tydelige signaturer i sin hjemby, men det skyldes altså ikke formelle vedtak om kommunale æresbevisninger, men enkeltmennesker som har format til å anerkjenne en av sine egne ved å gi henne anledning til å prege byen med sitt unike talent.

Selv det symbolsterke motivet «Hanen» på sørveggen av Gyllenborg skole måtte det kamp til for å få dette smykket av en glassmosaikk på plass.

Har det slik at Marit Bockelie som kunstner ikke er kvinnelig nok for å bli estimert av politikere og av kultureliten som kvalifisert for en formell og offentlig æresbevisning i det kollektive byrommet? Ja, man kan selvsagt heller ikke se bort fra at det er «janteloven» som har holdt henne unna parker, gater og streder i Tromsø. Eller?

Hva med tydelige kriterier mht. offentlige æresbevisninger?

Hvis de ikke finnes, bør de jo utarbeides slik at de er hensiktsmessige for vår tid og overskuelig fremtid, og for alt jeg vet er grunnregelen den at vedkommende må være gått bort før det kan bli aktuelt med en statue?

Selv om det skulle være slik, registrerer vi innimellom eventuelle unntak. Senest i Trondheim forleden da statuen av Nils Arne Eggen ble avduket.