Her hadde jeg forberedt meg på en sak om byferga over sundet, så viser det seg at kommunen allerede har laget en utredning om dette. Mens vi venter på at den offentliggjøres, tvinger ett spørsmål seg frem:

Hva vil de møte, de første menneskene som kommer i land i Tromsdalen?

Derfor brukte jeg en nydelig soldag, med tosifrede temperaturer, for å late som om jeg hadde kommet i land med den nye byferga for å se hva bydelen har å by på.

Ferden startet ved det gamle fergeleiet. Det likner lite på dagens fergeleier. Det er malt, skjevt og sjarmerende. Dette kan altså bli Tromsdalens nye inngangsport.

Det første jeg møtte var Fergekroa. Fergekroa er kanskje byens eldste kafelokale, etter Ølhallen, som har vært i kontinuerlig drift. Intakt interiør fra gamle dager. Servering fra luke, slik som var vanlig før min tid. Jeg tok en kaffe på uteserveringa, med utsikt mot byen. Så gikk jeg nordover fra Fergekroa, langs Tromsøysundveien.

Det er noe uvirkelig over Tromsøysundveien. Som en filmkulisse. Selv om byggene er i bruk, er de nedstøvet og virker forlatt. Det er uvanlig med steder i Norge der det ikke er lagt ned en eneste arbeidstime på infrastruktur på over seksti år. Bortsett fra ny asfalt i ny og ne på E8. Det er en uforklarlig, nesten magisk stemning.

Det finnes noen arkitektoniske perler. Vinmonopolets gamle bygg fra 1973, som ligger litt tilbaketrukket fra veien. Og det gamle Felleskjøpet, tegnet av Peter Arnet Amundsen jr. i 1936, som også har tegnet Verdensteatret, Kongsbakken og flere boliger. Dette er byens best bevarte funksjonalistiske forretningsbygg fra før krigen, og har høy verneverdi.

Nedre Tromsdalen er faktisk en liten by som nærmest har ligget i dvale siden 1960. Med ny ferge vil området kunne få et oppsving. Og bli et sentrum. Det mener i alle fall kommunen.

I kommunens egne planer (Forslag til Områdereguleringsplan for Nedre Tromsdalen, plan 1781 fra 2013) finnes det vyer om «sentrumspreg» og «byboulevard». Nedre Tromsdalen foreslås som «Turistbyen». Tromsøysundveien er i dag uegnet til å ta imot store mengder fotgjengere og syklister som kommer til og fra fergeleiet. Mangelen på fortau, overganger og forbindelse med Øvre Tromsdalen vil skape farlige situasjoner. Bymessig utforming med tosidig fortau vil hjelpe på.

Dessverre vil det første tiltaket som er planlagt i området gjøre situasjonen enda verre. Det skal bygges nytt trefelts landeveiskryss med filter for venstresving, for å gi ny avkjørsel til Blå Kors bosenter. Kryssets bredde og plassering gjør at veien vil gå helt opp til husveggene. Ferdsel vil nesten bli umulig, og krysset vil tvinge fotgjengere til å gå midt på E8, eller bli fortvilt og snu. Det skal bygges «gang- og sykkelvei» (høres ikke mye «byboulevard» ut) men bare på den ene siden.

Hvis det er utfordrende å gå i Nedre Tromsdalen, er det nesten umulig å komme seg vekk derfra.

Hvis man skal til Øvre Tromsdalen fra Nedre Tromsdalen, og man har kommet til Felleskjøpbygget, har man gått for langt. Man bør snu og ta en hemmelig vei gjennom et boligstrøk. Eller løpe med bilene midt i veien for å komme til Skjernes kiosk. Jeg valgte det siste.

Skjernes er grensestasjonen mellom vår verden og Nedre Tromsdalen. Folk koste seg med is og den legendariske milkshaken. Skjernes viser at byliv kan oppstå på plener og betongkanter, uten at noen har lagt til rette for det. For det finnes alltid en avsats å sette rumpa si på stort sett over alt.

Etter Skjernes kom første møte med den store turistattraksjonen i Tromsdalen: Telefonkiosken. Jeg var skuffet over at telefonen var ute av drift, men glad for at dette er et registrert kulturminne.

Turister som kommer fra byferga vil ta seg videre oppover Turistveien, mest for å komme seg til Fjellheisen. På veien møter man noe som likner et sentrum, men ingen mulighet for rast. Den fine plassen utenfor Eurospar er ikke laget for opphold. Ingen benker å se, heller ingen servering av noe slag. Folk har det så fint på verandaen at de kanskje ikke trenger noen benker. Men vi besøkende skulle gjerne hatt noen. Tromsdalen har en benk (ved Bellevue) men den var opptatt.

Det egentlige Tromsdalen sentrum er Amfi Pyramiden kjøpesenter. Etter mye trafikk, lange plankegjerder og store tomme restarealer mellom bilveiene og gang- og sykkelvei-kjedsomhet, kom jeg frem.

Arkitektonisk sett minner Pyramiden om en bunkers bestående av fire baksider. Til tross for sitt dystre utseende, oppbevarer det en skatt: Tromsdalen sentrum, komplett med byliv og alt! Pyramiden er et av mine favoritt-kjøpesenter, på innsiden vel å merke, for det kjennes som en del av nabolaget. De har til og med en avdeling av Pedersen bakeri! Noe slikt skulle vi hatt i sentrum. Det hadde vært noe.

«Dalingene» spiste isene sine på innsiden av Pyramiden. Jeg tenkte jeg heller skulle sette meg ute med en smoothie. Det er en grunn til at de spiste isene sine på innsiden. Plassen foran Pyramiden er det ene stedet i verden der det ikke finnes en avsats der man kan sette ned rumpa.

Pyramiden har aldri lagt to pinner i kryss for å skape trivsel rundt sin handlebunkers, men jeg fant ei branntrapp å sitte på. Den var så vond at jeg raskt ga opp. Jeg gikk tilbake over brua for å finne et sted å sitte.

Tromsdalen er ikke for turister. Det er et hyggelig boligfelt for de som bor der. Men når hundrevis av mennesker skal virre rundt i området, oppstår det utfordringer og muligheter.

Hvordan vil Tromsdalen, både øvre og nedre, tilpasse seg dette? Tromsøysundveien som hyggelig bygate med morsomme kafeer og butikker? Konserthall i noen av de store lagerbyggene mot sundet? Tromsøs svar på Vippa i Oslo? (Hipstere-i-lagerbygg-konsept). Fergekroa som Rockabilly-palass med jukebox og lukt av motorsykkel-eksos?