Den frynsejakken var «smashing» – putt den i handlekurven

Når det kommer til nettshopping ser det ut til å appellere til menn i større grad enn ordinær shopping. I alle fall ifølge vår redaktør.

  Foto: Bebeto Matthews

meninger

Hva syns du? Burde jeg gå for «New Tactical Cargo Pants» eller «Multi Pockets Moto Style Men Ribbed Stretch Skinny Burgundy Cargo Biker Jeans»? Klarer ikke helt å bestemme meg. Og tror du rumpa mi ser stor ut i dem?

Jeg er ingen shopper. Eller det vil si, jeg hater å gå på shoppingrunder med kona. Selv når det gjelder mat er jeg stort sett sånn som går inn og kjøper det jeg trenger, og drar igjen. Hun betrakter mathandling mer som et forskningsprosjekt – bruker lang tid til vurdering om alle tenkelige behov eller muligheter – hvilket vil si at handlevogna blir fire ganger fullere enn når jeg shopper.

Begge metodene har sine ulemper. Når hun har handlet, ender vi alltid opp med å kaste masse mat som går ut på dato. Når jeg har gjort det, må vi alltid flere strafferunder tilbake i butikken for å kjøpe nødvendigheter jeg burde husket.


 

Litt av samme mønsteret gjør seg gjeldende når det skal handles klær. Det er derfor jeg stritter voldsomt imot når hun skal dra meg med. Jeg kjøper gjerne klær, bare hater å måtte gå innom 20 butikker for å finne den ene T-skjorta eller blusen, som man senere må tilbake for å bytte, fordi fargen likevel ikke passet til skjørtet. Hun får sjelefred av å holde på med slike aktiviteter, jeg blir stresset og frustrert. Hvis du skulle gjettet hvem av oss som var storshopperen av klær i huset, ville all intuisjon tilsagt at det burde være henne. Det er imidlertid feil.

Denne sommeren har jeg toppet statistikken – og det har ene og alene med teknologi å gjøre. Verden har tydeligvis skjønt at det er håpløst å lokke menn som meg til kassen med innbydende butikkvinduer. Gjennom annonser på Facebook og Google klarer de det imidlertid – vi lar oss til og med gladelig lure til å kjøpe klær når det foregår på denne måten. Det har imidlertid sine bivirkninger.

Jeg gjorde mitt første e-handelsforsøk i 2014. Det jeg kjøpte var ikke noe jeg hadde behov for, men det var så velsignet billig. Og hvor galt kan det gå, liksom. Antakelsene gikk også ut på at sikkert ikke alt ble «innertier», så jeg kjøpte hele ni plagg. Men det spilte ingen rolle, ettersom prislappen bare ble 1.300 kroner totalt. Av ni mulige, kunne jeg jo bare kaste dem som ikke passet.

Da jeg fikk pakken, virket det nesten som om bestillingssystemet hadde fått en «databug» med henhold til størrelsene. Normalt passer «large» meg utmerket, men det vi kaller «størrelse 8 år» passerer tydeligvis som «large» i Kina. Jeg kødder ikke – jakkeermene nådde så vidt forbi albuen.


Nå flytter dette konseptet inn på Jekta: – Kan også fungere som «gubbeparkering»

Interiørbutikken og kafeen Fryd åpner på Jekta storsenter.

 

Plaggene hadde i tillegg en hinsides «mismatch» i forhold til bildet, og stoffet var av så tarvelig kvalitet at selv uteliggere ville gått forbi det, hvis de fant det ved siden av en Fretex-boks. Det var også der samtlige av plaggene ble parkert. Hvis du ser en 10-åring løpe rundt i noe som ser ut som et dårlig designet Sgt. Pepper-kostyme i billig stoff, vet du med andre ord hvor det stammer ifra.

Man skulle tro skrekkopplevelsen kurerte meg fra nettshopping for evig og alltid, men dessverre faller kjøpebehovet i samme kategori som snus og alkohol – det første, katastrofale møtet er kjapt glemt. I likhet med snus og alkohol, høster man også erfaringer som nettshopper, etter hvert som man går i baret.

En ting jeg har oppdaget er at man må sjekke nøye om det er et amerikansk eller et kinesisk firma man handler fra. Selv de kinesiske innimellom har engelske navn, så det er kjapt å tråkke feil. Grunnen til at nasjonaliteten er så viktig, er at de amerikanske – i motsetning til de kinesiske – er lovlig raus når det gjelder størrelser. En jakke i XL er på kinesisk noe jeg knapt får tredd over skuldrene. På amerikansk er XL noe tilnærmet størrelsen på en lavvo. Selv Jabba the Hut ser liten ut med en sånn på.

Man fortsetter dessverre å gjøre feil, om en har aldri så mye kunnskaper om dette. Og jeg har ennå til gode å sende noe tilbake, uansett hvilken skavank det har. Det er sikkert derfor de tilbyr en slik løsning. Ingen gidder – det er jo så billig likevel. Hver forsendelse blir en slags forundringspakke, hvor du fortvilet forsøker å erindre om innholdet er noe du kan ha puttet i handlekurven. De kunne sendt meg hva som helst, og jeg ville fortsatt nikket – naivt gjenkjennende.

Man ville kanskje trodd at skostørrelser var seifere, ettersom de er oppgitt for alle tenkelige nasjoner. Selv der er det imidlertid mulig å tråkke feil. Historisk sett er det ikke så vanskelig å skjønne – i Kina har de lange tradisjoner med å binde føttene til kvinner, slik at de ikke skulle bli for store. Denne tradisjonen opphørte imidlertid da Subaru kom med de ekstremt trange baksetene uten beinplass. Neppe tilfeldig.


Overraskende shoppehopp

Etter flere svake måneder, økte omsetningen for detaljhandelsbedriftene kraftig fra mars til april.

 

En annen overraskelse jeg har fått meg, er at du plutselig kan bli krevd 60.000 i frakt for et tregrams skjerf, eller noe i den dur. Sjekk nøye hvilken fraktmåte du velger. Toll er en annen kilde til frustrasjon. Der du trodde du hadde spart noen laken, viser det seg plutselig at det totalt sett koster 300 kroner mer enn i en butikk. Vær også obs på at disse «kjøp 3 betal for 2»-tilbudene alltid bikker vekta over i en ny takstklasse, som gir deg uhorvelig mye mer i frakt.

Vi skryter ofte av algoritmene og deres formidable evne til å analysere ditt kjøpemønster – slik at du skal få skreddersydde tilbud om akkurat de tingene du liker. Jeg tror imidlertid teknologien har litt vei å gå. Hvilke algoritmer er det for eksempel som kommer fram til at jeg vil ha en skjorte som får meg til å ligne Julius Cæsar? Jeg bare spør. Og de «überkule» bootsene med to glidelåser som jeg ikke fikk betalt, ettersom kodebrikken lå på jobb – hvorfor dukker aldri annonser for disse opp på ny?

Om det er aldri så irriterende, har nettshoppingen likevel endret kjøpemønsteret vårt. Så mye at bransjen begynner å merke det. Ikke bare klesbutikkene sliter, selv giganter som Kid og XXL får problemer. IKEA har opplevd en kraftig nedgang de siste par årene – så alvorlig er det at byggingen av den planlagte storbutikken i Tromsø ble kansellert. Hovedgrunnen oppgis å være konkurransen fra e-handel.

Tidligere snakket man om «sentrumsdøden», når butikker i Storgata måtte gi opp i kampen mot storsentrene. Nå er det sågar storsentre som synger på siste verset. Over de neste seks årene spår ekspertene at en fjerdedel av alle kjøpesentrene i USA vil bli lagt ned. Alt på grunn av denne nye vanen.

Vi har en tendens til å savne våre lokale kolonialer – når disse må kaste inn håndkleet fordi du heller kjører til Jekta for å fylle bagasjerommet. Kanskje du om ikke lenge også vil savne tiden da det fantes klesbutikker som kona kunne drasse deg med i?