Forrige helg var jeg på min første sportsferie, turen gikk til verdensmesterskapet i sandvolleyball i Hamburg. For en som elsker volleyball og brenner for denne sporten, var det en stor opptur, bronse til Norge og full fest. Anders Mol og Christian Sørum, ranket som nummer én i verden, er i ferd med å bli internasjonale sportsstjerner og forbilder for en ny generasjon unge volleyballspillere.

Stein Gunnar Bondevik

Men det er på ingen måte en naturlov at det skal bli slik, selv om de akkurat nå er best i verden i en sport som har flere medlemsnasjoner enn fotball. For det krever midler å satse slik, og tilgang til midler krever medieoppmerksomhet rundt det man driver med, og slik oppmerksomhet krever – for noen idretter – utelukkende resultat helt i verdenstoppen. Når lista legges så høyt fra mediehusene, blir det svært krevende for klubber og forbund å utvikle nye helter i nye idretter.

Jeg er generelt glad i sport, all slags sport, og kanskje særlig fotball i tillegg til volleyball. Jeg har vært sportsjournalist i ungdommen, og leser fortsatt sportsnyheter med glede hver eneste dag. Men jeg gremmer meg innimellom også, for jeg sliter med å forstå hvordan man kan forsvare, rent journalistisk, at dekninga av de ulike idrettene er så skjev.

Hvorfor må noen idretter ha resultat helt i ultraklassen for å bli sett, mens de to virkelig store i norsk mediesammenheng, ski og fotball, knapt trenger å rubbe skiene eller bytte farge på skoreimene før det blir oppslag?

Jeg vil her understreke at jeg ikke vil en eneste idrett eller idrettslag til livs – idrett er en så positiv kraft i samfunnet at jeg unner alle oppmerksomhet og interesse fra mediene, og alt det gode slikt medfører. Men dersom det står om plass på sportssidene, og man må prioritere litt mellom de over femti idrettene som bedrives i dette landet, kanskje man kunne vurdere å la fjerdedivisjonskamper i fotball gå sin gang og heller se litt på hva som skjer på kretsstevnet i turn denne lørdagen?

Det er viktig å forstå at idrettsøkonomien på ingen måte gjør seg selv. Vi har støtteordninger på anlegg og på forbundsnivå, men for klubbene rundt omkring er det i utgangspunktet ikke en eneste krone som ligger klar ved sesongstart, alt må skaffes til veie gjennom dugnad, sponsorater, medlemskontingenter og treningsavgifter. Både sponsorer og medlemsvekst henger tett sammen med medieoppmerksomhet.

Jeg skal imidlertid ikke holde sportsjournalister ansvarlig for klubbøkonomien, men våge meg frempå med en bønn om et faglig løft: Mediene er som kjent tøffe i sine ordvalg når de oppdager inkompetanse i forhold de avdekker. Da må vi også kunne stille høye krav til journalistisk kompetanse. Intet unntak for sportsjournalister.

Sportskompetanse må ikke måles i antall klikk – da ender vi fort opp med streaming av småguttekamper, og dit vil vi ikke – den må måles i grad av kjennskap til ulike idretter, nasjonalt og internasjonalt, og evnen til å vurdere prestasjoner og kunne beskrive dem kunnskapsrikt og levende til leseren.

Tromsø har et utall klubber i svært mange idretter. Det bedrives kampsport, ballsport, sykkel, løping, luftsport, vannsport – lista er nesten utømmelig. Som leser av byens aviser skulle jeg for eksempel veldig gjerne sett mer stoff om hva som skjer i svømmemiljøet.

Nå som vi får skikkelige konkurransefasiliteter, regner jeg med at det blir vekst i sporten lokalt, og langt flere stevner som man kan gå og se på. Da må publikum utdannes. Jeg aner for eksempel ikke hva som er en god tid på 50 meter fri. Eller hvordan man ser på butterflyeren at utøveren begynner å ønske seg hjem til mor.

Om en redaksjon bestemmer seg for å gå bredere og dypere til verks enn dagens redaksjonelle linje, vil man muligens måtte budsjettere med noe lavere klikkrate i en periode. Det bør imidlertid ikke være førende for journalistikken.

Men – siden heller ikke medienes økonomi gir seg selv – dersom antall klikk likevel skal tas hensyn til, bør man se på det som en investering. Folk liker å lese om hva som rører seg blant kjentfolk, så da må det jo være lurt å bidra til å skape flere kjentfolk, vel?

Det er klart at en endring i medienes vaner vil gå litt ut over dem som i dag eier spalteplassen, det er det ingen tvil om. Sportssidene dobles ikke sånn uten videre. Men litt konkurranse er idretten vant til, det tåler vi godt, det vil gjøre alle bedre dersom det blir slik at man må prestere for å fortjene avisomtale.

Helt til slutt: Om det virkelig ikke foregår noe annet av betydning på sportsfronten, leser jeg faktisk også kamprapporter fra fjerdedivisjon. Med glede.