Nå bør noen snart foreta en CTA.

En gang var Norsk ordbok fra Kunnskapsforlaget det eneste du trengte for å holde deg orientert om det norske språket. Nå er den ikke dekkende lenger. Forkortelsene på nettet har blitt for mange og språket endrer seg for kjapt til at den får med seg det aller siste innen «nett-slang».

CTA er for så vidt «eldgammelt», men for dem som – i likhet med meg – ikke er totalt oppdatert, betyr forkortelsen «call to action» eller «å be folk handle/gjøre noe». Greit nok, men hvor skal man slå opp for å få vite hva emojiene er ment å uttrykke? Og er det noen som vet hva nyordene «misunnelsesbingo» og «smombie» betyr?

Det kreves stadig bedre fottøy for å bevege seg inn i språkjungelen. Både innen vitenskap, fotball, kunst og sosiale medier ligger det snublegrener i veien som kan levne deg både fortumlet og i forlegenhet.

Enhver generasjon har sin sjargong. På 60-tallet snakket ungdommene om at ting var «sløyt», på 70-tallet begynte ting å bli «kjipt» og «kult», og på 80-tallet fikk man slengt «no shit, Sherlock» etter seg når man noe treigt tok en opplagthet. På 90-tallet var det meste så «porno» og på 2000-tallet var det plutselig blitt «døvt».

Det er som regel ungdommene som leder an med disse språkendringene, noe som er forståelig, ettersom de har et ønske om å distansere seg fra foreldregenerasjonen. At de samtidig gjør det vanskelig å forstå for andre enn de innvidde, er en fordel. Mange universitetsutdannede bruker språket som et våpen, og strør om seg med ord som «appropriert» og «egalitært» for å markere at de er en del av en elite. At det samtidig får vanlige folk til å undre seg over hva det er som blir ytret, gjør dette ekstra effektivt og giftig.

I stedet for at språk skaper forståelse mellom folk, har man liksom snudd det «på vranga», og bruker det til å skape misforståelse. Det fungerer med andre ord som et slags «røverspråk» for eliten.

På samme måte fungerer SoMe-generasjonens egenartede forkortelsesvanvidd. SoMe er forkortelse for «sosiale medier», BTW. Øh ... og BTW er forkortelse for «by the way». Sånn går no dagan.

Første gang jeg fikk forklart hva YOLO («you only live once») betød, av min da 7 år gamle sønn, utbrøt jeg: «Åh, det er som å si Carpe Diem?» «Hæ?!?», svarte han. «Jeg mener bare at det de forsøker å si er «grip dagen»». Han ble ikke stort klokere av min utdypning. YOLO skjønte han imidlertid utmerket godt.

Den tidligere britiske statsministeren David Cameron gikk på sin største flause i mediene da han i 2012 la igjen kommentaren «LOL», under Facebook-beskjeden om at noen han kjente hadde gått bort.

Etter at pinligheten hadde gått sin seiersrunde på Twitter, kom det fram at han trodde LOL betydde «lots of love», mens det egentlig er forkortelse for «laughing out loud». Auda!

LOL har med tiden blitt så forståelig at ungdommer valgte å erstatte det med LMAO og LMFAO («laughing my fucking ass off»), for «lizm» å beholde avstanden. Og i stedet for bare å si «jeg heier på deg» eller «you go, girl», dukket den litt meningsløse FTW opp. FTW betyr «for the win». WTF («what the fuck?»), tenker sikkert du.

Nei, sliter du med å henge med, får du bare kjøre hardt mot hardt, og hente fram de riktig kryptiske, nordnorske glosene. Når du i én og samme setning har fått lagt inn både «skrø», «porre» og «kokkelure» – da skal «smombiene» (smartphone-zombiene) få kjørt seg.