Klimaspørsmålet kan bare løses dersom produksjonen av fossil energi reduseres drastisk, med de konsekvenser det vil ha for omleggingen av vårt forbruk og livsstil. Mange ser i dag ut til å dele dette standpunktet. En slik løsning blir likevel blankt avvist av alle land som selger kull, olje og gass.

I praktisk politikk har de fleste land derfor erstattet målet om å redusere produksjonen av fossil energi, med et tiltak som ikke holder, nemlig et ønske om å redusere utslippene av klimagasser. Men når den fossile energien først er produsert og er kommet på markedet, vil den selvfølgelig bli brukt, og utslippene blir som før.

Dessuten er mulighetene for fangst og lagring av CO2 fortsatt minimale. Dermed ser mange bare én mulighet: Det må produseres mer fornybar energi, særlig vind- og solenergi, til erstatning for den fossile energien. Men er en slik løsning mulig?

Vindenergien er svært ustabil og lager strøm kun tredjeparten av året. Når det er vindstille, trengs en stabil backup som kan «balansere» den uregjerlige vindkrafta. I dag, og så langt fremover vi kan se, finnes bare to slike stabile energiformer globalt sett, kjernekraft (som ingen vil ha), og «elektrisitet» lagd av kull og gass (som vi helst skal bli kvitt). El-produksjonen fra kull- og gasskraftverk kan ikke skrus av og på, slik norsk vannkraft kan. Produksjonen må stort sett gå sin gang kontinuerlig. I stor grad vil den i realiteten bli eksportert (også til oss) når det blåser mye på kontinentet. Teknologioptimistenes hypoteser om at nye former for stabil fornybar energi vil dukke opp, er illusjoner som altfor mange trøster seg med.

Resultatet blir skuffende: Jo mer vindkraft som bygges ut, desto mer fossil «balansekraft» trengs det. Jo flere vindturbiner som settes opp, desto mer «fossil elektrisitet» (lagd av kull og gass) trenger kraftsystemet for å fungere. Vindkraft er derfor en blindvei.

Dette kan illustreres også av norsk energipolitikk. Regjeringen og Stortinget ønsker å bygge ut så mye vindkraft i Norge at vi skal kunne eksportere 50–60 TWh til EU av vår årlige stabile vannkraftproduksjon (på cirka 145 TWh). Europa bruker i dag cirka 3.500 TWh med «elektrisitet» – 2.200 TWh av dette er «balansekraft» lagd av kull og gass. 50 TWh av vår vannkraft er et svært lite tall i forhold til EUs behov. Bruken av fossil «elektrisitet» i EU er i dag faktisk 15 ganger så høy som Norges totale produksjon av fornybar energi! Skulle EU – som Norge – vedta å fullelektrifisere transportsektoren og deler av industrien, ville behovet for fossil balansekraft stige dramatisk, trolig til over 6.000 TWh.

Norsk klimapolitikk henger altså ikke skikkelig sammen. Vi oppnår lite ved å eksportere vannkraft (som vi trenger selv). Vindkraftutbyggingen bidrar kun til å ødelegge norsk natur og til å øke den norske nett- og strømprisen.

Og en ting til: I den grad eksportkablene også skal brukes til import av strøm – og det skal de jo – får vi ikke «billig og rein dansk vindkraft», men for det meste den brune kraft-miksen fra EU. Vindkraft og utenlandskabler som klimatiltak er omtrent like effektive som hostesaft er mot influensa.