I avisa iTromsø lørdag 13. juli har SV-politikeren Gunnhild Johansen en lang artikkel der hun forsøker å rettferdiggjøre det hun kaller en kunstintervensjon … altså, det som i praksis betyr en tukling med et av ikonene i Tromsø, Roald Amundsen-statuen.

Ja, noen har sågar kalt den omtalte trekassen som er påmontert dette kunstverket, for en vandalisering. Altså, et begrep som er synonymt med ordet hærverk, og dermed blir dessverre det omtalte «Betzy-stuntet» relatert til noe illegalt.

I lys av denne begrepsbruken får selvsagt ordet kunstintervensjon et mer abstrakt og harmløst preg, og man kan fristes til å anta at dette er et retorisk grep for mer å tilsløre enn forklare hva dette dreier seg om.

Jeg skal ikke her komme nærmere inn på Gunnhild Johansens forsøk på å rettferdiggjøre sin egen og andre politikeres rolle i denne saken og ei heller kommentere hennes retusjerte versjon av kommunens behandling av kunstneren Marit Bockelie.

Jeg vil dog poengtere at politikere som ser sitt mandat som samfunnsutviklere i et videre perspektiv, både kan og bør være opptatt av saker som innimellom ligger utenfor deres sektorpolitiske interesseområder eller spisskompetente fagfelt. Så for helhetens og de store sammenhengers skyld, må det vel være fritt fram for politikere å sette – eller se til å få satt – formell dagsorden også i saker som ligger utenfor deres nærmere dedikerte saksområder?

For meg virker det med respekt å melde noe søkt at en politiker både signerer og går i bresjen for en kunstintervensjon når den samme politikeren kunne ha imøtekommet hensikten med «Betzy-stuntet» gjennom parlamentarisk arbeid som folkevalgt.

Mitt engasjement i denne saken er begrunnet i mine to tidligere avisinnlegg samt gjennom debatten som Nordnorsk Kunstmuseum arrangerte på Hotell Edge for en tid tilbake. Mitt hovedanliggende er kort fortalt at man i respekt for oppdragsgivere, kunstnere og publikum ikke fikler med anerkjente verk uansett deres kunstneriske uttrykksform.

Det håndverksfaglige produktet eksponerer kunstnerens forståelse av sin oppgave … ergo er kunstneriske produksjoner for åndsverk å regne, og dermed vel også vernet av åndsverkloven? Hvis denne antakelsen er riktig, har vel maleri, statuer eller hvilken som helst annen kategori innenfor begrepet kunst, en tydelig definert immunitet?

Med bakgrunn i dette vil ordet intervensjon i en sammenheng som denne rent retorisk bli det samme som når man i militær termbruk betegner en angrepsstrategi for «et veikart mot fred» … altså, en kosmetisk omskriving av den egentlige foranstående handling. Det er god retorikk å spille på ordenes valør for å skape «de rette følelser», men i en kynisk regi blir dette en ufarliggjøring … enn si en retusjering av den egentlige intensjonen bak handlingen.

Som et legitimt element i «Betzy-stuntet» ble det av Gunnhild Johansen poengtert at kunsten skal provosere. Altså, vekke reaksjoner og saklig engasjement i relasjon til kunstverkets budskap, og det er jeg helt enig i, men i min fortolkning gjelder dette kun originalverket slik det kommuniserer sitt budskap gjennom kunstnerens ånd uttrykt gjennom hans eller hennes hånd.

Så i lys av dette blir en «intervensjon» etter min mening en støyende faktor i kommunikasjonen mellom selve kunstverket og publikum.

Slik jeg ser det, skal kunsten utenom å være provoserende også være imponerende, informerende, dekorerende, inspirerende, promoterende, inkluderende, dedikerende … altså, noe som estimeres mangesidig i det offentlige rommet. For oss som har levd noen år, huskes fortsatt det oppstyret som maleren Kjartan Slettemark skapte med sitt bilde «Av rapport fra Vietnam» da det ble stilt ut foran Stortinget midt i Oslo sentrum i august 1965.

Maleriets motiv symboliserte USA sin brutale krigføring i Vietnam, og en ganske så irritert mann «intervenerte» kunstverket med øks slik at det amerikanske flagget ble gjort ukjennelig. Mannen ble arrestert og tiltalt for vandalisme og forstyrrelse av offentlig ro og orden. Malerens ytringsfrihet i forhold til Vietnamkrigen ble kommunisert gjennom et åndsverk, og det provoserte så sterkt at en mann med proamerikanske holdninger brukte sin ytringsfrihet ved å gjøre hærverk på dette åndsverket!

Stuntet til denne mannen bidro sterkt til at maleren Kjartan Slettemark ble behørig plassert i historiebøkene, men det var selvsagt ikke meningen med denne «kunstintervensjonen». Den provoserte mannen burde heller ha stilt opp med et kunstnerisk bidrag som et motinnlegg til Slettemarks kritikk av USAs krigføring i Vietnam.

Reaktive tiltak som «Betzy – stuntet» og eventuelt andre kunstintervensjoner synes å egne seg mere til avsporing enn konstruktiv saksorientering i henhold til intensjonene bak slike opptrinn. Skjønt, det er skapt oppmerksomhet rundt et forhold som opptar mange, og derfor bør nå proaktive politikere legge føringer ved å utforme kriterier for kunstneriske uttrykk i form av monument, statuer, skulpturer, byster, dekorasjoner eller andre hedersbevisninger rundt omkring i byen.

Apropos hedersbevisninger, hva med Kirsti Sparboe i en slik sammenheng? Hun bør vel i det minste ha en berettiget plass i et bildegalleri der fremtredende kulturpersonligheter fra Tromsø blir hedret på et dertil egnet sted i Kulturhuset ...

For min del avslutter jeg herved denne debatten med å si: «Det er neppe klokt å influere (fikle med) malerier eller andre åndsverk … statuer inkludert!»