FRA SIDELINJA

En forunderlig lov

På grunn av høyt utbyggingspress langs Oslofjorden ble det vedtatt en strandsonelov i 1965, som forbød utbygging i det såkalte hundremetersbeltet over hele landet. I 2008 ble loven innskjerpet. Til tross for dette blir ni av ti dispensasjoner innvilget. Er det på tide å se på denne loven med helt nye øyne?

8Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / SCANPIX 

meninger

Jeg er ingen jurist, men fra et folkelovsperspektiv er det fristende å si at denne loven er en slags ekstremversjon av sentrum-periferidimensjonen i norsk offentlighet. Hvordan man i sin tid klarte å lage lokale nabokrangler langs Oslofjorden til et nasjonalt problem, som krevde en nasjonal løsning, er for meg en gåte. Og hvordan regionale politikere gikk med på dette, og stadig går med på det, er om mulig et enda større mysterium.

Stein Gunnar Bondevik 

 

For meg personlig har ikke loven hatt så store virkninger, jeg har hytte mer eller mindre nøyaktig hundre meter unna sjøen. Jeg måtte likevel ut med en avgift til fylkesmannen da jeg søkte om å rive et gammelt, falleferdig tømmerhus som sto 80 meter unna flomålet.

Årsaken til avgiften var at jeg måtte få dispensasjon fra strandsoneloven til å foreta et byggetiltak innenfor hundremetersbeltet, selv om det i mitt tilfelle altså gjaldt et tiltak der jeg skulle fjerne bygningen og bringe naturen tilbake til det opprinnelige. Slikt kan fort bli starten på en kriminell løpebane for en ellers lovlydig mann.


Fra sidelinja

Kanskje fjerdedivisjon skal få spille i fred?

Hvorfor må noen idretter ha resultat helt i ultraklassen for å bli sett, mens de to virkelig store i norsk mediesammenheng, ski og fotball, knapt trenger å rubbe skiene eller bytte farge på skoreimene før det blir oppslag?

 

Vi bor i et land som – til tross for at det såkalte Norsk Folkemuseum i Oslo utelukkende peker til fjells – vender seg mot sjøen. Vi er et kystfolk, vi har lange tradisjoner for å bo og leve langs havet, og mange av oss kjenner sterk tilknytning til fjæra og livet som der leves. Derfor er det populært å bo eller ha fritidshus nært havet. Presset på sjøeiendommer er langt høyere enn til fjells, slik har det alltid vært.

Derfor er jeg tilhenger av å regulere tilgangen til strandsonen. Det fins land, for eksempel Italia, der mer eller mindre hele kysten er privatisert og hvor vanlige folk nektes adgang til sjøen med mindre de eier selv. En fersk undersøkelse viser at det er stor folkelig oppslutning rundt en tydelig strandsonepolitikk i Norge som sikrer allmennheten adgang til sjønære arealer.


Fra sidelinja:

«Vi trenger å snakke mer og skrive mindre»

Den viktigste lærdommen fra denne uka er at vi trenger å snakke mer og skrive mindre. Stein-Gunnar Bondevik tar et oppgjør med nettrollene.

 

Men det fins et nærmest ubegrenset mulighetsrom mellom det å sikre folk retten til å campe i fjæra, og å nedlegge et generelt forbud mot bygging i strandsonen for hele landet. Vi har verdens nest lengste kystlinje som med øyer måler over 10.000 mil (kjøreavstand fra Tromsø til Oslo er 173 mil), og vi er fortsatt et mikroland i verden med våre litt over fem millioner innbyggere, som dessuten ser ut til å bli bare færre med årene. Mindre enn 0,5 prosent av landarealet vårt brukes i dag til boligformål.

I Nord-Norge, hvor det generelle forbudet også gjelder, plages vi som kjent med fraflytting. Selv Tromsø kommune er avhengig av innvandring for å holde folketallet stabilt. Hvis vi holder dette sammen med at vi nektes å ta i bruk våre mest attraktive arealer for boliger og fritidshus, noe som kunne gitt økt bolyst, økt opplevd livskvalitet og økt attraktivitet, så er det noe som ikke stemmer, rett og slett. Et fortettingsproblem i sør har blitt et forgubbingsproblem i nord.

Jeg sier ikke at strandsoneloven er årsaken til fraflytting i nord, det er naturligvis altfor enkelt. Men jeg sier at det å leve det gode liv ved sjøen kunne vært en av kvalitetene ved å bo i nord, og som potensielt kunne gjort det mer attraktivt å bygge og bo her. Jeg sier heller ikke at det skal gis et frislipp for bygging i strandsonen, men at det fins nærmest ubegrensede muligheter for enhver kommune til å både imøtekomme behovet for gode, evig freda fritidsarealer langs sjøen samtidig som det kan bygges i generasjoner fremover på øvrige områder. Tegn til overbefolkning i nordnorske fjorder er foreløpig særdeles utydelige.


FRA SIDELINJA:

Noen som trenger hjelp?

Stein-Gunnar Bondevik slår et slag for en hjelpende hånd.

 

Når det nå viser seg at nesten alle søknader om dispensasjoner fra denne forunderlige loven innvilges, er det kanskje på tide å se på den igjen? Dette ble som nevnt gjort så sent som i 2008, noe som utrolig nok endte opp med en innskjerping – man må spørre seg hvor politikere fra nord var i denne prosessen. Men har implikasjonene ved denne loven egentlig gått skikkelig opp for folk, og har vi helt skjønt hvilke enorme arealer som blir båndlagt?

Jeg skjønner at det gir ålreite offentlige inntekter å kreve en avgift for å dispensere fra loven – men det var vel ikke det som var intensjonen?