Odd Handegård spør retorisk i debattspalten i denne avisa 18. juli om klimaproblemet kan løses med kabler og vindkraft, men presenterer selv ingen alternativ løsning. Mitt enkle svar er at et slikt sammensatt problem må løses med mange forskjellige virkemidler på mange plan. For Norge vil utbygging av vindkraft og kraftnett være viktige tiltak som må gå parallelt med en kontrollert avvikling av olje- og gassproduksjonen.

Handegård baserer seg på et sett av premisser som leder til konklusjonen at klimaproblemet ikke lar seg løse. Disse premissene er:

(a) Klimaproblemet kan bare løses hvis produksjonen av fossilt brensel reduseres drastisk.

(b) Denne reduksjonen krever at vi legger om vårt forbruk og livsstil.

(c) Fornybar energiproduksjon er for ustabil til å erstatte fossil energi.

(d) Reduksjon i produksjonen av kull, olje og gass blir blankt avvist av land som selger disse varene.

De fleste vil akseptere premiss (a). Hvis vi aksepterer premiss (b) og (c), så følger (d) som en politisk konsekvens, fordi ingen land kan overleve uten energi. En logisk følge av Handegårds premisser er derfor at vi i framtida kommer til å slippe ut CO₂ i minst like stort omfang som vi gjør nå. Han tror rett og slett ikke at klimaproblemet lar seg løse, og jeg har en mistanke om at han heller ikke tror problemet er så alvorlig.

Premiss (b) er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Redusert forbruk og livsstilsendring er viktig, men uten alternativ energiproduksjon vil verdensøkonomien bryte sammen.

Premiss (c) er grunnleggende feil. Den groveste feilen er tesen om at ”jo mer vindkraft som bygges ut, jo mer fossil balansekraft trengs det.” For det er selvsagt ikke slik at all fossil kraft i Europa er balansekraft. Det aller meste av denne kraften trengs fordi fornybarandelen i europeisk kraftproduksjon fortsatt er liten. Av en total kraftproduksjon på 3200 TWh har fossil produksjon blitt redusert fra 1714 TWh til 1405 TWh i perioden 1990–2016. Kjernekraft er redusert fra 916 til 839 TWh, mens fornybar har økt fra 278 til 566 TWh. Økt fornybarproduksjon har altså vært ledsaget av redusert produksjon av fossil kraft, stikk imot Handegårds påstand.

I framtida vil også økt fornybarproduksjon erstatte fossil kraft, men dette vil kreve opprustning av kraftnettene og utbygging av systemer for lagring av energi. Teknologiene for slike systemer eksisterer, og de er økonomisk lønnsomme. En rekke utredninger og vitenskapelige studier viser dette og viser at fornybar energi teknologisk og økonomisk kan erstatte fossil energiproduksjon innen 2050.

Jeg regner med at Handegårds respons til dette er at han ikke tror på teoretisering og modellsimuleringer fra ”teknologioptimister”. Han er gjennomsyret av nihilistens mangel på vilje til å se muligheter. Men hvorfor skal vi andre akseptere at vi er på vei til helvete på første klasse når kvantitative modeller viser at det fortsatt finns en farbar vei til et adskillig mer behagelig sted?