Kommentaren:

Dagen som endret Norge

Når noe så skjellsettende som 22. juli-terroren skjer, fører det til så store mentale omveltninger at hendelsen fremstår som utrolig mye lenger siden enn tilfellet er. Men det har altså bare gått åtte år.

Minnemarkering: Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet, la ned blomster under minnemarkering på Utøya 22. juli i fjor.   Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

meninger

Det er åtte år siden Norge var et land som ikke hadde vært utsatt for terror. Det er åtte år siden vi trodde at slike hendelser bare angikk omverden. Det er åtte år siden vi sammen gråt og holdt hender og lovet hverandre at dette ville bety «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet».

Hva hendelsen har ført til for landet, er så mye at det ikke lar seg oppsummere i én enkelt artikkel. Jeg skal derfor holde meg til noen høyst subjektive tanker jeg har gjort i sakens anledning.

Vårt første møte med terror skulle altså ikke bli gjennom handlinger utført av ytterliggående religiøse ekstremister, men derimot av en blond vestkantgutt, som på de fleste andre måter fremsto som normal. Behovet for å skyve skylden over på en hel folkegruppe, eller en religiøs gruppe, uteble dermed. Alle skjønte at de andre fra Oslo vest ikke kunne klandres, ei heller dem som spilte dataspillet «World of Warcraft», som Anders Behring Breivik var en svoren tilhenger av.

Dette hjalp oss til å holde hodene kalde da vi skulle bearbeide sorgen. Vi klarte å vise kjærlighet. Vi klarte å vise forståelse. Og vi klarte å få Norge til å fremstå som et samlet folk – nøyaktig det motsatte av splittelsen som terrorister håper å skape med slike angrep. Ingen sa det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».

Hele verden hyllet måten Norge taklet tragedien på, og tanken på hvor «modent» vi fremsto i krisesituasjonen, og ikke minst under den påfølgende rettssaken. Det gjør meg også fortsatt imponert. Jeg er bare ikke så sikker på at vi hadde klart å beholde samme fatning dersom den første store terrorhandlingen hadde vært utført av en IS-sympatisør.

Situasjonen for åtte år siden minner litt om den vi opplever i dag. Rasismen var på fremmarsj over hele Europa, særlig trigget av islamsk terrorisme. I Norge hadde også mistroen begynt å bre om seg. Hatet hadde også begynt å få konspiratoriske utslag, hvor stadig flere så ut til å tro at alt var elementer i en underliggende plan for islamisering av Europa. Anders Behring Breivik var en av disse.

Oppvasken i etterkant av 22. juli gjorde at Siv Jensen (Frp) ba om unnskyldning for å ha brukt uttrykket «snikislamisering» og andre utsagn som kunne ha bidratt til økt hat mot muslimer. Man innså at stigmatiseringen hadde gått for langt. Fem år senere dukket imidlertid uttrykket opp igjen, da en Frp-representant fra Troms brukte det i en kommentar skrevet om «burkinidebatten». Den politiske langtidshukommelsen har en tendens til å utviskes rimelig kjapt.

Rasismen er høyst levende ennå i dag. I USA har man siden Utøya-tragedien valgt en president som ber fire fargede politikere, deriblant en muslim, om å «dra tilbake der de kommer fra». Alt tyder på at den gryende misnøyen og redselen for Islam førte til at han ble valgt. Selv i sommer, har førsterepresentanten for Frp i Troms, Per-Willy Amundsen, foreslått å gi politisk asyl til Tommy Robinson, mannen som etablerte den høyreekstreme protestgruppa English Defence League. Deres hovedskyteskive er, ikke overraskende, muslimer.

Jeg har ett klart minne fra etterdønningene etter 22. juli, og det er hvor snille nordmenn plutselig ble. I hele sommeren som fulgte var vennligheten på et nivå vi ikke har opplevd verken før eller siden her til lands. De ekstreme handlingene hadde på en måte gitt oss en oppvåkning som gjorde at vi tenkte mer på folkene rundt oss. Norge hadde blitt et snillere sted.

Åtte år senere er det lite igjen av den medmenneskelige harmonien. Tonen har blitt tøffere, frontene har hardnet, omtanken for andre er borte og hatet er igjen voksende. Hvis det er noe jeg håper en minnemarkering etter 22. juli kan gi oss, så er det at noe av tankegodset fra sommeren som fulgte terrorhandlingen bringes tilbake.

For en som ikke var blant dem som ble direkte berørt, blir det minnet jeg husker sterkest fra den grusomme kvelden – at jeg styrtet inn på soverommet for å legge meg og holde ekstra godt rundt mine sovende barn. Redselen for at det trygge landet vårt – lille og uskyldige Norge på toppen av Europa – plutselig skulle være et farlig og usikkert sted å være for meg og mine, sitter fortsatt i.

Det er nettopp dette terroren søker å skape, og det er nettopp derfor vi heller trenger å hente ut dette snille i oss – det som gjorde Norge til et av verdens beste land i dagene, ukene og månedene etter det største sjokket nasjonen har vært utsatt for etter andre verdenskrig.